Fart gjør blind

Jernbanedebatten i TU synes i stor grad å dreie seg om høyhastighet og fart, det overses at fart alene på mellomkorte strekninger ikke betyr all verden. Erik Hardeng nevner i TU nr. 42/02 Vestfoldbanen, som etter ønsket modernisering skal oppnå gjennomsnittsfart på bare ca. 105 km/h. " Bare" 105 km/h? Stasjonene ligger tett i tett med gjennomsnittlig avstand strekningen Larvik - Oslo på bare 16 km. Sammenlignes det med et hvilket som helst utland, vil man finne at vi vil stå oss meget godt hva gjennomsnittsfart angår.

Hvorfor kjøre "bare"105 km/h på tog når man på visse strekninger ny motorvei lovlig vil kunne kjøre i 100? Årsakene er flere, f.eks: I et land befolkningen lever måneder i tåke, mørke, snø, saltslaps og glatte veier, aggressiv tungtrafikk og fotobokser/skjulte radarer, vil mange søke den pålitelige og trygge transport jernbanereisen er. Med økt gjennomsnittsalder i befolkningen vil dessuten flere og flere trenge andre alternativer enn egen bil. Men viktigst er kanskje forretningsreisene. To timers reisetid i bil inkludert parkeringsproblemer og bytrafikk i hovedstaden er for mange bortkastet tid i tillegg til annen slitasje. Ikke minst vestfoldtogene preges av reisende i for- og etterarbeid og hvile.

Det vi bør diskutere er ikke fart, men landets konkurranseevne. Den er det en oppegående befolkning som må ivareta, mens det er en statlig oppgave å legge forholdene til rette for at befolkningen skal lykkes i dette arbeidet. Mange vil mene at et avstressende liv i rimelig avstand fra et arbeidssted som vil kunne nås på avslappende/produktiv måte, vil være et slikt konkurransefortrinn.

Jernbaneverket tenker derfor langsiktig og i samfunnets beste interesse i sitt arbeid med å tilrettelegge tidsmessige jernbaneforbindelser langs de få korridorer folk faktisk bor i Norge.

Trond Clausen