Bøkene The European Dream og United States of Europe gir en god analytisk framstilling av amerikanernes "problem" i forhold til EU. Foto: Joachim Seehusen

EU - trussel mot USA





Da Airbus lanserte A380 i forrige uke, vakte det lite begeistring i USA. New York Times hadde presentasjonen på første side under tittelen ”Airbus introduces biggest threat to Boeing”.

Amerikanere begynner å bli oppmerksomme på at EU, i USA nærmest synomymt med Europa, er i ferd med å bli en trussel mot amerikansk makt på flere områder enn flyindustri.

Europeisk kapital står bak stadig flere amerikanske selskaper og har mer enn 65 prosent av utenlandske investeringer i USA.

Få amerikanere liker tanken på at Jeep er tysk. Tallet på amerikanske kjente merkevarer som nå er eiet av europeiske konsern er stort og det øker.

Analyser

I fjor høst kom det ut to omfattende bøker om utviklingen i EU, sett med amerikanske øyne.”The United States of Europe” av T. R. Reid og ”The European Dream” skrevet av Jeremy Rifkin.

Begge forfatterne er kjente politiske tenkere, skribenter og debattanter i USA. Begge ser utviklingen i EU som intet mindre enn en geopolitisk revolusjon og begge er kritiske til hvordan ledere fra både politikk og næringsliv i USA har neglisjert utviklingen i Europa.

Forfatterne har begge levd mange år i Europa. De ser at innbyggerne i EU har kortere arbeidsuker, lengre ferie og flere goder enn i USA.

Så ser de at amerikanske selskaper blir utkonkurrert i større og større grad. Det stemmer ikke med deres grunnleggende økonomiske forståelse eller oppfatning av hvordan et samfunn fungerer.

Begge forfatterne finner det er påfallende at barnedødeligheten er lavere i EU og forventet levealder er høyere enn i USA.

”Den amerikanske drømmen er i ferd med å utvikle seg til den amerikanske dagdrømmen” skriver Rifkin.





Brakfallet til tidligere leder i General Electric, Jack Welch, startet da EUs Mario Mondi stanset fusjonen med Honeywell, skriver Reid.

Han bruker dette som eksempel på hvordan EU når har makt og innflytelse som knapt noen i USA har anerkjent.

Feil Bush-strategi

Ifølge Reid tok Welch kontakt med president Bush for å få hjelp til å stanse EU-kommisjonens konkurransemyndigheter.

Bush tok opp GE/Honewell-saken med flere statsråder og statsministere i EU-land, men brydde seg ikke med EUs institusjoner.

Det eneste han oppnådde var å samle dem om Montis beslutning og amerikanerne fikk et stygt sjokk samt en melding om at EU ikke lenger finner seg i rollen som snill lillebror.

United we stand...

Amerikanere undres over at det ikke er en nasjon, men en samling av 25 land hvorav de fleste er små og, i amerikanernes øyne, helt ubetydelige som har utviklet et slikt omfattende sett av infrastruktur, lover og regler.

At europeiske land har flere stemmer enn USA i nær sagt samtlige av verdens politiske fora er ikke nytt, men at disse nå er samlet under EU-paraplyen og viser politiske muskler skaper usikkerhet hos amerikanske ledere.

Faglig utfordring

Forfatterne er opptatt av hvordan EUs forskere ligger i fremste rekke innen stadig flere felt. Partikkelfysikk, grid-teknologi, bioteknologi er noen.

Den europeiske romfartsorganisasjonen utfordrer NASA og tallet på unge som tar doktorgrader øker betydelig raskere i Europa enn i USA.

Reid får problemer når han skal forklare amerikanske lesere europeiske velferdsgoder. Han inkluderer likegodt Norge i EU og har intervjuet Valgjerd Svarstad Haugland om norsk svangerskapspermisjon. Han er imponert, men han klarer ikke helt å skjule at han ikke skjønner hvordan dette lar seg gjennomføre i praksis.

At uføretrygdede, fattige og arbeiderklassen bruker de samme legene som den økonomiske eliten, fremstår som uforståelig.

Innlegg i norsk EU-debatt

Begge bøkene gir en interessant analyse av EUs utvikling sett fra utsiden.

Til tross for de historiske båndene mellom Europa og USA, tegner begge forfatterne et bilde av Europa og USA som kontinenter plassert på to forskjellige kloder.

Om en ny norsk EU-debatt er på vei, vil nok begge bøkene åpne for nye innfallsvinkler for både tilhengere og motstandere.

Forfatterne ser utviklingen på avstand og bryr seg lite om detaljer. Når Norge inkluderes i EU er det ikke uttrykk for uvitenhet, men snarere at formaliteter mellom EU og EØS i praksis ikke betyr stort.