EU-programmer og norske erfaringer





















Norge har deltatt i ulike typer EU-programaktiviteter de siste 14 årene. Forskningsprogrammene er de største. Norsk kontingent for å delta i 6. rammeprogram er på rundt 525 millioner kroner i 2005, ifølge statsbudsjettet.

Utover forskningsprogrammene kan norske miljøer delta i flerårige programmer innenfor utdanning, ungdom, skole, yrkesopplæring, energi, miljø, IKT, folkehelse, kultur, medier, arbeidsliv, transport, småbedrifter.

Sammen med Island og Liechtenstein har Norge lansert de såkalte EØS-fondene. Da Norge forhandlet med EU om utvidelsen av EØS parallelt med EU-utvidelsen, krevde EU at Norge gravde dypere i lommeboka. Om lag 10 milliarder kroner skal brukes til prosjekter i EUs nye medlemsland (pluss Hellas, Spania, Portugal) fra 2004 til 2009. Norge yter oppimot 95 prosent av midlene. Prosjektene under denne ordningen skal styres fra mottakerlandene, men norske private og offentlige virksomheter oppmuntres til å delta.

Hva er erfaringene så langt med deltakelsen i programsamarbeidet? Lykkes norske miljøer? Svaret må vel være: Bare til en viss grad. De fleste norske virksomheter er uvant med denne måten å samarbeide på enn tilsvarende virksomheter i ”gamle” EU-land. Dette kan f. eks. skyldes at vi ikke har adgang til de store pengene og de mest synlige prosjektene (eks. strukturfondene). Vi kan ikke se at den nye brua og byfornyelsen er finansiert med EU-penger. EU-programmer oppfattes fortsatt som litt fremmedartet. Viljen til å dele kunnskap og erfaringer er ikke alltid til stede. Vi mangler kultur for samarbeidsprosjekter eller å arbeide i nettverk. Det gjelder både innenfor og utenfor landets grenser.

Norge har også manglet en forskningspolitikk som i større grad tar høyde for deltakelsen i internasjonalt forskningsarbeid. Vi ser nå en økende koordinering fra Forskningsrådet mot europeisk FoU-politikk som på sikt vil gi økt uttelling. Utviklingen av et europeisk forskningsområde og et eventuelt europeisk forskningsråd vil tvinge frem en ytterligere koordinering.

EUs FoU-programmer kritiseres ofte for å være lite tilgjengelig for de mindre virksomhetene. For de som søker prosjektledelse er søknadsprosessen ofte lang og kostbar, evalueringen tidkrevende og mange får avslag. Rapporteringskravene for prosjektene har også økt i takt med strengere finansielle prosedyrer for å unngå misbruk

Dette til tross; de norske virksomhetene som tidligere har deltatt i EUs forskningsprogrammer, har i hovedsak hatt gode erfaringer. Deltakerne har lagt vekt på verdien av nettverk, finansiering og kompetansetilførsel, viser en evaluering som STEP-gruppen nylig gjennomførte for Nærings- og handelsdepartementet . Virksomhetene deler både risiko og kostnader i prosjektene og bygger nettverk som også har en markedsverdi. De fleste nevner at formaliteter og prosedyrer bør forbedres. Men aller viktigst er behovet for økt nasjonal samfinansiering av EU-prosjekter og koordinering mot nasjonale FoU-programmer. Dette er en utfordring for norske myndigheter.

Øyvind L. Laderud

Seniorrådgiver

Euro Info Center, Agderforskning