Et teknologisk Soria MoriaKatastrofaleauditorier

Det er et spennende byggverk. På avstand kan realfagbygget i Trondheim virke fabrikkaktig, kaotisk uryddig og, i forhold til størrelsen, faktisk litt unnselig. På nært hold oppdager du imidlertid at bygningen inneholder mange spennende detaljer. Realfagbygget er en bygning mange vil ha meninger om, og byggverket vil nok få sine priser.

Men arkitektene har muligens forregnet seg med den meget store rene, hvite betongflaten mot nordøst. I dag fungerer den som et flott fasadeelement mot Gløshaugens viktige gjennomfartsvei, i framtiden kan det bli et Mount Everest for byens taggere. Veggen formelig roper på spraybokser.

Flotte fellesarealer

De innvendige trafikk- og vrimleområder viser tydelig arkitektenes uttalte mål om mest mulig synlig byggteknologi; her er mange konstruksjoner som kan sette i gang funderinger over hvordan og hvorfor det er bygd slik.

Flere av husets brukere har påpekt at de tunge, upussede betongflatene gir bunkerpreg, og de mange, kraftige søylene i enkelte av vrimleområdene kan virke vel dominerende.

Det er heller ikke vanskelig å finne fotografiske motiver som bringer tankene i retning av Sing-Sing. Variasjonen og kompleksiteten, kombinert med en avdempethet i uttrykksformene, gjør likevel at det hele virker spennende og tiltalende. Spennende å vise fram for besøkende – tiltalende for den som skal arbeide i bygget år etter år.

Særlig innbydende virker kantineområdet med sine store, åpne vindusflater mot Vassfjellet i sør, og den store takhøyden mot glasstaket over parkettgulvet. De store vrimleområdene utenfor de største auditoriene virker også meget spennende – med åpenhet mellom etasjene og direkte kontakt med store uterom. Arealene vil garantert fungere etter hensikten og bli viktige samlingspunkt for studenter.

– Uforståelige dingser

Den kunstneriske utsmykkingen har derimot medført mye hoderisting, særlig de firkantete “akvarieburene” som er opphengt i et virvar av tykke wirer og med fargerike neonlysrør inni. Det har vært vanskelig å finne noen som ikke oppfatter dem som latterlige; mange mener at dingsene ikke passer inn, verken når det gjelder farge, form eller størrelse. Kunst skal skape refleksjon, men den vanligste refleksjonen ser ut til å være følgende: Finnes det virkelig ingen kunstnere i Norge i dag som makter å hente inspirasjon fra realfagene og formidle det på en forståelig og spennende måte? Et unntak er “gullfiskbollen” utenfor kantinen, hvor optikkens lover er brukt på en morsom måte. Noen vindusdekorasjoner skal muligens illudere røntgenrefleksjoner, men ser mer ut som uvaskede vinduer.

Og hvorfor kaller man bygningene noe så kjedelig som A, B, C, D og E? Hvorfor ikke kalle dem opp etter de store vitenskapsmenn og -kvinner; Albert Einstein, Charles Darwin, Marie Curie, den italienske fysikeren Amadeo Avogadro og den østerrikske fysikeren Ludwig Boltzmann? Hvis dette var blitt kombinert med byster og bronsetavler med personene og deres arbeid, kunne man ha koblet det kunstneriske med interesseskaping. Kanskje er det en smule urealistisk å forvente at folk kommer til et universitet for å bli inspirert, men med litt akademisk kultur vil man ikke svekke muligheten for at det tross alt kan skje. Det kan være relevant å spørre om det finnes kunstnere i Norge som makter å hente inspirasjon fra realfagene og formidle det på en forståelig og spennende måte?

Det er også grunn til å stille spørsmål ved de rigorøse kravene om at de store vindusflatene, innvendige og utvendige – og de kalde murveggene – ikke skal dekkes til. Noen har klaget over et dagslys på kontoret som gjør det nesten umulig å lese dataskjermer. Romklangen på kontorene kan være plagsom; det virker unødvendig at mange skal jobbe på utstilling. Fra brukernes side er der derfor å håpe at arkitektene vil lempe på kravene straks de har vist fram hvor vakker bygningen er under urealistiske forhold.

MARTIN YSTENES

er professer i uorganisk kjemi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

"Auditorienes utforming sementerer den tradisjonelle undervisningsformen og avstanden mellom studenter og professorer. Var dette virkelig arkitektenes visjon?

http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/div/bilder/boltzman.jpg

http://www.chembio.ntnu.no/users/ystenes/div/bilder/boltzman.tif

Bildetekst:

PRODUKSJONSTEKNISK SETT er auditoriene de kanskje viktigste lokalene i NTNUS nye realfagbygg. Et auditorium stiller helt andre krav enn konferanselokaler og aulaer. Det virker imidlertid som om arkitektene ikke hatt noen som helst forståelse av dette. Derfor ser jeg ikke bort fra at enkelte av auditoriene må endres mye – og det snart.

Det nye, store auditoriet med plass til 500 studenter er en nytelse for øyet. En sirkushest av en standup-komiker vil kjenne lukten av sagmugg, og for en konferansearrangør er salen en drøm. Men det er nesten 30 meter fra tavla til bakerste plass. På grunn av store søyler blir noe av sitteplassene helt eller delvis skjult for foreleseren. Benkeradene er lange. Inngangen er via to lange gallerier, som er åpne mot auditoriet. For en foreleser i et grunnfag – med mange, umodne studenter som ikke har lært å være stille – kul ungdom med pipende mobiltelefoner som kommer for sent og skal trenge seg inn mellom benkeradene og prater på galleriene –kan auditoriet lett bli et mareritt.

Sementerer tradisjoner

Jeg skjønner ikke hvorfor alle nye auditorier er utstyrt med lange benkerader med opptil 15 seter i bredden. De første studentene setter seg på ytterkantene, de som kommer sent må eventuelt trenge seg forbi mange medstudenter for å få plass. Det gjør de ikke. Kanskje kan arkitekten slå seg på brystet og si at han/hun har fått plass til det foreskrevne seteantallet, men i virkelighetens verden blir det plass til langt færre studenter. I tillegg hindrer de lange benkene muligheten for å legge inn øvinger med individuell veiledning.

Auditoriene sementerer den tradisjonelle undervisningsformen og avstanden mellom studenter og professorer. Var det virkelig arkitektenes visjon?

Er det arkitektenes visjon at studenter skal sitte rett opp og ned og skrive notater med blokka rett foran seg i rett vinkel i forhold til benkeplaten? Bredden på benkeplatene er tilpasset høyden av et A4-ark. Arkitektene kan ikke ha gjort mye forarbeid for å finne ut hva rommene skal brukes til – utformingen virker tildels katastrofalt inkompetent.

Et kriterium for et godt auditorium er at det ikke skal forstyrre oppmerksomheten. I noen tilfeller er prinsippet fulgt ekstremt. Men kanskje er det å ta det litt for langt ut, når hele endeveggen består av en tavle plassert på en grå upusset murvegg – på størrelse med grunnflaten i en fireromsleilighet?

Genial ødeleggelse

Det bør være et tankekors for arkitektene at det desidert beste auditoriet i realfagbygget, og kanskje ved hele universitetet, er det 30 år gamle KS1. 350 studenter kommer alle nær foreleseren, rommet har benker med maksimalt fire seter. Bordplatene er herlige arbeidsplasser – formene og materialene er velvalgte. De store treutsmykkingene langs sideveggene trekker ikke til seg oppmerksomheten, men er deilige å hvile oppmerksomheten mot.

På en genial enkel måte har arkitektene klart å ødelegge dette mesterverket: I taket har de plassert lysrør i intense farger. Totallyset er nesten hvitt, men enhver skygge skaper et morsomt fargespill. Prinsippet om at auditoriet ikke skal forstyrre forelesningen, er ettertrykkelig forlatt. Det er sjelden man ser arkitekter skrike ut sin uforstand og sitt markeringsbehov så ettertrykkelig; det er som å foreslå musak til en teatersal eller røkelse i en gourmetrestaurant.