EUs direktiv om rensing av avløpsvann fra byområder skal iverksettes, sannsynligvis i 2005. – Statens forurensningstilsyn (SFT) anbefaler at anleggseiere begynne å fremskaffe grunnlag for vurdering av rensekravet i løpet av 2001. Det gjelder spesielt opplysninger og utredninger knyttet til tettbebyggelsens utstrekning og størrelse, samt resipientforholdene. Der direktivet gir rom for tolkninger, vil tolkningene tilpasses norske resipientforhold, sier Torstein Finnesand i SFT.
De aktuelle renseprosessene for tettsteder med over 3000 innbyggere er primærrensing, sekundærrensing, tertiærrensing og såkalt passende rensing. Med passende rensing menes renseprosess og/eller et utslippsarrangement som fører til at resipienten tilfredsstiller de fastsatte kvalitetsmålsettingene.
Definisjonen på PE er endret. Det betyr ikke lenger hva en person slipper ut, men den mengden organisk stoff som brytes ned biologisk – med et gjennomsnittlig oksygenforbruk over fem døgn på 60 gram i døgnet (BOF5).
Klimaendring
Ved utslipp fra avløpsanlegg som er større enn 1000 PE, krever passende rensing normalt sil eller slamavskiller – dersom det er snakk om utslipp fra tettbebyggelse under 10.000 PE til marine resipienter som ligger i mindre følsomme områder.
Sivilingeniør Lars Aaby i Miljø- og Fluidteknikk as mener de registrerte klimaendringene er et argument for å oppgradere overløpene. Sterkere og mer langvarig regn skaper problemer for byer og tettsteder. Utgiftene og ulempene kan bli store for dem som rammes.
Nye overløp skal bygges partikkelavskillende, og det første overløpsvannet skal føres til renseanlegg. Anleggene skal dessuten fjernovervåkes.
Krav til avløpsanlegg
I visse tilfeller kan fylkesmannen på bakgrunn av grundige undersøkelser fra anleggseier vurdere å fastsette lavere rensekrav: Det kan være grunnlag for fritak fra kravet om sekundærrensing i mindre følsomme områder for tettbebyggelse mellom 10.000 og 150.000 PE ved utslipp til kystfarvann og tettbebyggelse mellom 2000 og 10.000 PE ved utslipp til elvemunning.
– SFT antar at de aller fleste sil/slamavskillere som omfattes av rensetiltakene i avløpsdirektivet, ikke greier å overholde direktivets rensekrav. Tilsvarende gjelder for kjemiske renseanlegg, som normalt vil få problemer med BOF5-kravet. Her ligger det muligheter for leverandører til å tenke ut tekniske løsninger basert på bruk av eksisterende anlegg og som etterkommer kravene i direktivet, sier Finnesand
Store krav
For å begrense forurensingen, fokuserer avløpsdirektivet at regnvannsoverløp skal utformes, anlegges og vedlikeholdes med utgangspunkt i dagens mest avanserte tekniske viten – uten at det medfører uforholdsmessig store omkostninger.
– Utslippene som omfattes av forskriften, utgjør omtrent halvparten av utslippsmengden fra avløpssektoren i Norge. Gjennomføring av avløpsdirektivet kan få store konsekvenser for norsk avløpsrensing. I år 2000 var egentlig oppryddingsfasen på avløpssektoren tilbakelagt etter at de fleste av våre avløpsrenseanlegg var bygget, hevder Lars Aaby.
Han viser til at det i Norge har vært ført en resipientorientert politikk. Vi har vært opptatt av å redusere utslipp av næringssalter ved å bygge kjemiske renseanlegg. 57 prosent av totalt 2871 renseanlegg i 1999 var kjemiske. Men avløpsdirektivet fokuserer fjerning av organisk stoff.
– Fortsatt bygges umoderne anlegg i Norge, men de fem som representerer dagens beste tekniske kunnskap, er basert på erfaringer fra USA, Storbritannia og Tyskland, sier han.
Feil satsing
Avløpsdirektivet slår blant annet fast at medlemslandene skal treffe tiltak for å begrense forurensning som følge av regnvannsoverløp.
– Det norske ledningsnettet har et stort antall tilfeldige overløputslipp. Dette fører til at vi har en betydelig dårligere standard enn vanlig i EU. Derfor burde norske myndigheter heller satse på å oppgradere ledningsnettet og redusere tilfeldige overløputslipp, enn å investere store summer til renseanlegg som ikke er tilpasset våre vannressurser, sier Aaby.
