Én av fire hører dårlig

«De funksjonshemmede ligger meg sterkt på hjertet».Ingen vits høres oftere. Du kan jo, f.eks. skrive til samtlige stortingsrepresentanter om hørselsproblemer. Ingen vil verdige deg et svar. Som alltid sørger de for seg selv. Under en omvisning la jeg merke til at samtlige plasser i stortingssalen hadde hjelpemidler for hørselsproblemer. Hva som ble sagt under omvisningen, hørte jeg selvsagt ingen ting av.

Hvor enkelt ville det ikke være med en aldri så liten hjelp – som å vedta en lov som sa at alle forsamlingssteder, transportmidler osv. var pålagt å installere og nytte teleslynge og andre hjelpemidler for hørselshemmede.

Men når det er snakk om funksjonshemmede, tenkes utelukkende på rullestolbrukere og, til dels, synshemmede, altså de med synlig handikap. De flere titalls andre kategorier av funksjonshemming er det ingen som bryr seg om – uten dem selv, og de har lært å holde kjeft. Av disse gruppene er de hørselshemmede overlegent de tallrikeste. De er ikke en ensartet gruppe, de kan inndeles i mange kategorier og grader. Men generelt sett er det greiest å få dem erklært uføre – eller la være å bry seg om dem.

Men tenk om vi kom til en forsamling som var opptatt av teknologi og tekniske hjelpemidler, f.eks. til Ingeniørenes Hus? Nåja. Hvor mange år jeg sloss med den institusjonen, er jeg ikke sikker på og skal heller ikke gjengi historien. Men sist jeg snakket med formannen, kunne han fortelle at saken nå var kommet på budsjettet. Godt å høre.

Jeg har ikke tenkt å stoppe med det. Er jeg på et debattmøte (som jeg vanligvis har lite igjen for), kan jeg se at debattantene beveger leppene. Tenk om Ingeniørenes Hus kunne gå foran med et pilotopplegg, hvor de hørselshemmede kunne følge med i debatten – og kanskje delta (nei, glem det).

Men alt dette er selvsagt uinteressant for alle som ligget innenfor A4-formatet.





Per Selrod