En annen verden

Dette var 15 dager etter 11. september, og jeg var nettopp kommet hjem fra en ferietur til Iran. Et land jeg var svært spent på å besøke da jeg ikke visste hva som ventet meg, og et land det virket merkelig å være i samtidig med angrepene i USA.

Farlig å ytre seg

Allerede på flyet og ved ankomsten til Iran merkes det at landet er annerledes. Kvinnene tar på seg slør, og vi må oppgi om vi har med mobiltelefon og videokassetter. Bildene av landets store ledere slår mot oss på veggene og på plakater langs veiene inn til Teheran. Vi er usikre på hva vi kan si, gjøre og spørre om. Redaktører som har ytret seg litt for liberalt, er kastet i fengsel, og lederen for revolusjonsrådet har det siste ordet i det meste.

På den annen side tar en tydelig styrevennlig avis opp spørsmålet om ikke ytringsfrihet er en verdi som også har sin plass i Iran. Nordmenn vi treffer, forteller at de ser positive endringer fra måned til måned.

Vennlige, snille og hjelpsomme iranere sier til oss at menneskene er Irans største verdi. Den største svakheten er derimot lederen av det islamske revolusjonsrådet, Khamenei. Et flertall er uenige med ham, sier en iraner. – Ja, jeg kan si det så sterkt at han er hatet, får vi høre.

Mange ledige

Det er høy arbeidsløshet og Iran har en stor andel unge mennesker – etter at familiene gjorde sin plikt for å holde hæren med soldater under krigen mot Irak. – Den som står opp først, bestemmer loven, er et iransk uttrykk. Det virker som om gode kontakter på rett plass kan være det som skal til for å lykkes. Vi ser hus som er halvveis bygd og så stoppet – på grunn av uenighet om parkeringsmuligheter og manglende tillatelse til å bygge høyhus.

Gamle biler og motorsykler og vill kjøring preger trafikken. Vi ser mye restaurering av gamle og historiske bygninger som sikkert skal bidra til å øke antallet turister fra ca to millioner i år til nærmere fire millioner i 2004.

Sympati med USA

I 14 dager er vi i Iran, og ved ankomsten til Isfahan får vi høre nyheten om angrepene i USA. Vi blir sittende foran TV-skjermen i hotellrommene og følger BBC World og CNN. Etterpå sitter vi på internettkafeen i hotellet og sender meldinger hjem til familien. Vi er spent på om det vil være gledesutbrudd i gatene om kvelden og dagene etterpå.

Men tvert imot. Studentene i Teheran arrangerer en sympatiaksjon med USA. De fleste vi snakker med, mener Iran burde ha benyttet anledningen til å støtte USA og ikke antyde at kanskje det var noe med Amerikas væremåte som fører til slike reaksjoner, slik Khamenei sier i talen noen dager senere.

Jeg visste lite før jeg kom til Iran, nå vet jeg at jeg skal tilbake. Dette er et land som utvikler seg, både økonomiske og menneskelig. Det skal bli spennende å følge utviklingen.