– Jeg vil vite hva den, eh, gutten, gjør her, hveste Andreas Ohm.
Stemningen var ikke på topp.
– Han heter Amir og er vår nye trainee. Til daglig studerer han i Trondheim, sa jeg forsiktig.
– Trainee? Hva i pokker skal vi med en trainee?
Jeg tenkte at det var best å holde kjeft, og så beklagende på ham. Han spratt opp fra bordet og suste over gulvet så den hengslete skrotten skranglet.
– Hvor er direktøren? Han ropte nå. Hoder stakk fram fra kontorplasser og snakkende stemmer forstummet.
– Hvor er han?
– Han er i et eksternt møte, kom det prosjektsjefbestemt fra Anne, som plutselig sto bak ham. Han snudde seg lynraskt og snerret til henne:
– Er det du som står bak dette?
– Nei, sa hun.
– Du er med i ledergruppa. Du og resten av gjengen eier ikke skam. Dere vil altså sparke meg og fem andre for å kutte kostnader, og har dere råd til å rekruttere en trainee? Dette er råttent, skrek han.
Et hårstrå fra ingeniørøkonomens bustete hode dalte langsomt mot gulvet.
– En trainee er mye billigere i drift enn seks ansatte, sa Anne.
– Du trenger hjelp. Og så er han attpåtil en ung jypling med annen kulturell bakgrunn og haltende norskuttale, sa han.
– Nå må du skjerpe deg. Han er født og oppvokst i Norge og snakker bedre norsk enn deg, sa Anne.
– Han tar jobben fra meg, sa Andreas Ohm.
– Se på dette, sa unge Carl og smalt en avis i bordet. Det var ingen tvil: Det var et nytt forsideoppslag om bedriften. Over et bilde av direktøren sto tittelen:
"Mistenkt for underslag".
