I MANGE ÅR har det vært en mer eller mindre konstant uro om Norges Eksportråds organisasjon, finansiering og drift. I den senere tid har dette blitt aksentuert gjennom Dagens Næringslivs søkelys på virksomheten ved utekontorer i Afrika og til dels Asia. Tiden synes derfor være kommet til å ta opp til seriøs drøfting hvorvidt norsk næringsliv er tjent med organisasjonen i dens nåværende form.
Artikkelforfatteren kjenner Eksportrådet som bruker fra 1970- og 1980-årene i Raufoss og Kenmore, som samarbeidspartner tidlig på 1990-tallet i Teknologisk Institutt/NIA og sist som industriattaché ved den norske ambassaden i Tokyo 1994 -1998.
Nordiske erfaringer
Etter at Norges Industriattachéer (NIA) ble innlemmet i Norges Eksportråd på tampen av forrige århundre, burde det vært håp om at det skulle bli mer ro rundt eksport- og teknologiutsendingenes virksomhet. Så synes ikke å være tilfelle. Det kan da være grunn til å se på hvordan andre land har organisert tilsvarende tjenester.
Sverige og Finland har stort sett hatt samme ordning som i Norge, det vil si separate eksportråd og teknologiattachéer, som har samarbeidet mer eller mindre godt. Også i Sverige har det til stadighet vært uro om attachétjenesten (Statt). Selv om den har hatt et vesentlig større omfang enn i Norge, har svenskene neppe fått de forventede resultater for svensk industri. I Finland synes det derimot som ordningen med en bedre forankring i hjemlige organsisasjoner (spesielt Tekes) og et mer målrettet arbeid, har oppnådd å tilfredsstille næringslivet.
Lemfeldig praksis
Når det gjelder Danmark, har utenrikstjenesten ivaretatt både eksportstøtte og hentet hjem teknologi. Dette samme er tilfelle i andre europeiske land det er naturlig å sammenlikne seg med, samt i USA, Canada og Australia. I Norge har vi åpenbart ment at dette vil føre til for mye byråkrati og "diplomati", men resultatet synes snarere tvert om. Selv om Eksportrådet de senere år har gjennomgått en betydelig slanking, sliter de fortsatt med et formidabelt hjemmekontor. Dette skyldes til dels at Eksportrådet i en tidligere periode var altfor lemfeldig med å la utestasjonert personell fortsette ved hjemmekontoret når det viste seg at norsk industri var lite interessert i den erfaring de hadde skaffet seg.
Om dette skyldes bedriftenes manglende evne eller vilje til å nyttiggjøre seg erfaring og sakkunnskap utenfra, eller om Eksportrådet fremelsker holdninger som man ikke ønsker skal spre seg til industrien, skal være usagt. Dette er imidlertid ikke noe spesielt for Norge. Både Sverige og til dels Finland har tilsvarende problemer, om enn ikke i samme grad.
Heller Utenrikstjenesten
Kan det så være en idé for norsk næringsliv og forvaltning å studere de ordninger som benyttes av de fleste land utenfor Norden? Det bør det være! Med bare en brøkdel av de bevilgninger som går til Eksportrådet, må det kunne etableres en langt mer kostnadseffektiv tjeneste i regi av Utenriksdepartementet, gjerne i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet. Eksportutsendingene vil da i en viss utstrekning være karrierediplomater, men som for Storbritannia, Sveits og andre land bør aktuelle poster kunne besettes ved tidsbegrenset engasjement av kvalifiserte personer fra organisasjoner som NHO/TBL, Sintef og Forskningsrådet.
Hjemmetjenesten kan til dels ivaretas av de samme organisasjoner, men også av distriktskontorene til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og/eller fylkenes bedriftsrådgivningstjeneste. Muligheten til å utplassere stipendiater og lignende vil fortsatt være til stede. Og det vil være langt lettere enn i dag å opprette nye eller avvikle eksisterende poster for eksport- og teknologiutsendinger ved de enkelte utestasjoner.
