Edvard Grieg. (Bilde: Lundin)

KOMMENTAR: Statoil og Lundin

Ekspert om Lundin-kjøpet: «Nå er Statoil blitt dominerende, utenfor kontroll»

Siden oljetidenes morgen - altså 1960-tallet - har det vært opplest og vedtatt at norsk petroleumsvirksomhet skal være underlagt politisk styring og kontroll.

Intet kunne være mer misvisende for samspillet mellom den norske stat, grunneieren og hovedaksjonæren i Statoil, Norges ledende og dominerende oljeselskap.

I mange tiår har Statoil stort sett gjort som selskapet har villet, uten å bry seg særlig om eierens oppfatning. Statoils begynnende oppkjøp av Lundin Petroleum viser at selskapets interesser kan stå i konflikt med norsk petroleumspolitikk og hovedaksjonærens interesser.

Som grunneier har den norske stat interesse av mangfold og konkurranse i petroleumsvirksomheten for å senke kostnader, fremme innovasjon og opprettholde aktivitetsnivået.

Med dette for øye ble petroleumsbeskatningen lagt om for å kunne tiltrekke nykommere, først og fremst mindre oljeselskap med sans for risiko, enkel og rimelig administrasjon, og raske beslutningsprosesser. Lundin er kanskje det mest vellykkede av nykommerne, med en imponerende evne til å finne olje og gass.

Statoil har nå i to omganger kjøpt seg opp til en 20 prosent eierandel i Lundin. Oppkjøpet er knyttet til et salg av andeler, der Lundin får en sterkere stiling på Edvard-Grieg-feltet, der selskapet er operatør.

Hva skjer videre?

Her selger Statoil seg helt ut. Til gjengjeld styrker Statoil gjennom Lundin indirekte sin stilling på Johan-Sverdrup-feltet. Så langt er dette en rasjonell operasjon for begge parter og for staten som grunneier. Lundin får penger og styrker sin stilling som operatør på et mindre felt, Statoil får en høyere andel av utvinningen og inntektene på et større felt.

Spørsmålet er hva som skjer videre. For Lundin kan motivet være å sikre kapital nå for å dekke umiddelbare investeringskostnader.

For Statoil kan motivet være å sikre en sterkere stilling på sokkelen ved å kjøpe seg inn i konkurrerende oljeselskap. Videre oppkjøp kan ikke utelukkes, særlig dersom oljeprisen skulle forbli lav og Lundin skulle ha behov for mer kapital.

Et sannsynlig sluttresultat vil kunne bli at Statoil kjøper hele Lundin, til fordel for Statoils selskapsinteresser og for Lundins eiere, men til stor ulempe for norsk petroleumsvirksomhet og for den norske stat.

Statoil har interesse av en mest mulig dominerende stilling for seg selv og dermed liten interesse av mangfold og konkurranse. Oppkjøpet kan være strategisk motivert.

Vellykkede Lundin

For Statoil er Lundin en liten konkurrent som på viktige punkter har vist seg dyktigere i leting så vel som i kostnadsstyring. Lundin er kanskje det mest vellykkede selskapet i nyere norsk oljehistorie.

I sammenligningen kommer Statoil dårligere ut. Statoil selv betegner oppkjøpet som en industriell investering. Statoil er stort, byråkratisk og tungrodd, med en kostbar administrasjon. Lundin er lite, fleksibelt og lett på labben, med enkel administrasjon.

Ved å gjøre ting annerledes representerer Lundin en utfordring for Statoil. Statoils svar er å kjøpe seg opp i Lundin, kanskje for å overta selskapet og fjerne utfordringen. Et slikt utfall kunne bli gunstig for Statoil, men uheldig for den norske stat, grunneieren. De siste tretti årene har mindre, fleksible selskap stått for mye av fornyelsen i internasjonal oljeindustri, særlig i USAs Mexicogulf og i Nordsjøen.

Det er påfallende at Statoils styre, der den norske stat utnevner et flertall av medlemmene vanligvis solidariserer seg med selskapets ledelse, ikke med hovedaksjonæren. Dette viser at den norske stat, hovedaksjonæren, ikke har særlig mye styring med Statoil, heller ikke med andre store selskap der staten er en dominerende eier.  

Gjentatte korrupsjonsskandaler i utlandet viser at den norske stat ikke følger opp sine eierinteresser med tilstrekkelig kontroll. Begrunnelsen for statlig eierskap er vanligvis at staten må engasjere seg på områder der markedet alene ikke sikrer nasjonale interesser.

I tilfellet Statoil var begrunnelsen å skaffe kapital til oljeinvesteringer for å unngå avhengighet av utenlandske investorer. Statoils formålsparagraf var å sikre utbyggingen av den norske kontinentalsokkelen, intet mer.

Lar seg ikke temme

Politikerne unnlot imidlertid å sette grenser. Statoil kunne ekspandere på nye områder, først i raffinering og bensinstasjoner i Danmark og Sverige, senere i oppstrøms virksomhet mange steder i verden, med hovedaksjonærens stilltiende samtykke.

Privatiseringen og den senere fusjonen med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon har skapt en gigant, noen ville si et monster, i norsk økonomi som hverken hovedeieren eller markedet kan temme.

Staten har ved dagens opplegg liten kontroll fordi styret som nevnt stort sett opptrer på selskapets vegne. Ingen andre aktører i norsk olje- og gassvirksomhet kan måle seg med Statoil. Misforholdet skjerpes ved oppkjøpet av Lundin.

Makten i norsk oljepolitikk ligger hos Statoil, ikke i staten som er grunneier, regulator og hovedaksjonær. Dette viser et alvorlig demokratisk underskudd i norsk petroleumspolitikk. Paradoksalt ble Statoil opprettet for å unngå at norsk petroleumsvirksomhet skulle bli dominert av utenlandske investorer; nå er Statoil blitt dominerende, utenfor kontroll.

Organisasjoner som overlates til selg selv, uten motkrefter, representerer en høy risiko for feilgrep. Dette gjelder også Statoil. Den internasjonale satsingen har ikke vært udelt vellykket. Nesten hele inntjeningen foregår på norsk sokkel. Nedskrivningen av tap i Nord-Amerika viser at Statoil overfører penger fra lønnsom virksomhet i Norge til tapsbringende prosjekter i utlandet.

Et berettiget spørsmål er om Statoils omfattende engasjement i utlandet ikke bare er motivert av ønsket om å tjene penger, men også av direktørsjiktets ønske om interessante og godt betalte jobber. Samme spørsmålet kan stilles til f.eks. Statkrafts engasjement utenlands.

Nå vil Statoil investere storstilet i offshore vindkraft i bl.a. Tyskland, Nederland og Storbritannia, samtidig som det politiske presset i de samme landene øker for å trappe ned beskyttelsen og subsidiene. Videre tap og nedskrivninger er å forvente.

Oppkjøpet av Lundin kan tolkes som at Statoil motarbeider norsk oljepolitikks mål om mangfold og konkurranse. Statoil gjør seg til en utfordring for regjeringen. Statoils dominerende stilling ved fusjonen med Norsk Hydro er blant den rødgrønne regjeringens bedrøvelige etterlatenskaper.

Våger ikke utfordre Statoil

Nå er det påfallende at den blåblå regjeringen tydelig ikke våger å utfordre Statoil på dette punkt, selv om statens angivelige eget selskap opptrer stikk i strid med regjeringspartienes uttrykte politikk.

Høyres program ved Stortingsvalget i 2013 sier at partiets mål er «å styrke konkurransen og mangfoldet på sokkelen for å sikre teknologisk og miljømessig utvikling, og bruke Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) til å stimulere omsettelighet av lisenser og mer konkurranse på sokkelen styrke Petoro gjennom å øke selskapets forretningsmessige fleksibilitet».

I denne saken, av stor prinsipiell og praktisk betydning, synes statsminister Solberg og næringsminister Meland uten interesse. Fremskrittspartiet prinsipprogram sier «Konkurranse i energinæringen stimulerer til best mulig ressursbruk». Olje- og energiminister Lien står utvilsomt på Fremskrittspartiets prinsipprogram, men har dessverre funnet ikke å kunne gripe inn i denne saken. Bakgrunnen kan være manglende støtte i regjeringen, men også at med dagens opplegg ville prosessen ha vært vanskelig.

Den kunne ha krevet en ekstraordinær generalforsamling og valg av et nytt styre med et bundet mandat fra statens side.

En mer aktiv regjering burde ha kunnet finne en bedre løsning for oljenæringen og for landet. I den utstrekning Lundin har et kortsiktig behov for kapital, kunne en løsning være å trekke inn SDØE som partner med formål opprettholde konkurransen i petroleumsnæringen.

Dette ville være i pakt med Høyres petroleumsprogram og med Fremskrittspartiets prinsipprogram. Inntrykket er imidlertid at de ansvarlige politikerne ikke en gang skuer til sitt eget program i en vanskelig sak, men velger passivitet og lar Statoil ture frem. Dette vitner om politisk strategiløshet.

Konkurransemyndighetene glimrer ved sitt fravær i denne saken. Spørsmålet er om Konkurransetilsynet mener seg ikke å ha myndighet i oppstrøms petroleumsvirksomhet til havs. Konkurransetilsynet skal etter konkurranseloven gripe inn mot foretakssammenslutninger som vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen.

I enhver annen næringsgren ville en aktør med en tilsvarende dominans ha fått et forbud mot videre ekspansjon. Allerede ved sammenslåingen av Statoil og Norsk Hydros oljedivisjon i 2006 burde Konkurransetilsynet ha vært på banen, fordi sammenslåingen av de to største operatørene på norsk sokkel førte til en vesentlig begrensning av konkurransen.

Stoltenberg ville ha norsk storselskap

I praksis stilte den leverandørindustrien overfor én enkelt kjøper, et monopson. Erfaringsmessig virker monopoler til å hemme nyskapning og utvikling. Det samme gjelder monopsoner.

Den gang ble imidlertid betenkninger avfeid med at det var enighet i regjeringen om saken. Daværende statsminister Jens Stoltenberg ville ha et norsk storselskap som skulle ut i verden. Hans olje- og energiminister Odd Roger Enoksen hadde neppe innsigelser.

Som påpekt ovenfor er ikke resultatet udelt vellykket. Konkurransetilsynet har ikke behandlet Statoils oppkjøp i Lundin fordi det ikke anses som meldepliktig, som et minoritetserverv med liten innvirkning på eierforholdet. Tydelig er Konkurransetilsynet ikke oppmerksom på industrielle og strategiske sider ved minoritetserverv.

Konklusjonen er at Statoil utviser en bedre strategi overfor hovedeieren og næringens regulerende myndighet, den norske stat, enn omvendt. Den klassiske utviklingen i forholdet mellom statsmakt og statlige energiselskap er at kontrollen og styringen blir snudd om.

I spørsmål om olje og gass ligger makten hos Statoil mer enn hos staten. Manglende kontroll med Norges største selskap, statlig eiet, innebærer et alvorlig demokratisk underskudd i norsk økonomi. Det minner om forholdene i noen andre oljeland som Norge ikke burde sammenlignes med. Heller ikke en blå-blå regjering våger å gå imot sitt eget statsoljeselskap. Dette er også sviktende næringspolitikk.

Kommentarer (3)

Kommentarer (3)