Ei stjernetåke blir født

Spente forskere har kunnet observere de voldsomme kreftene som kommer i sving når materien kolliderer i stjernetåka. Den har fått det lyriske navnet Calabash , og er en stjernetåke i tidlig fase rundt ei «kald»og døende stjerne. Forskerne kaller den også «Råttent egg-tåka», på grunn av de store mengdene med svovel – som ville vært illeluktende om vi hadde kunnet lukte den.

Ekstreme hastigheter

Tåka er satt sammen av gasser som er skviset ut av den sentrale stjerna, og deretter aksellerert i motsatt retning. Gassen (gult i bildet) har oppnådd hastigheter på en og en halv million kilometer i timen. Mesteparten av stjernas opprinnelige masse er skutt ut i de bipolare gasstrukturene.

Spanske og amerikanske forskere studerer nå hvordan gasstrømmene kolliderer med omkringliggende materie (vises i blått på bildet). Forskerne tror at slike prosesser dominerer dannelsen av stjernetåker. De høye hastighetene på gassen forårsaker trykkbølger, som varmer opp den omkringliggende gassen. Slike fenomener har tidligere vært simulert på datamaskiner, men dette er første gang forskerne ser fenomenet i virkeligheten.

Imponerende detaljer

Ved å bruke filtre som bare slipper gjennom lys fra ioniserte hydrogen- og nitrogenatomer, får forskerne uthevet de delene av tåka som er varmet opp av trykkbølgene. Dermed fant de hvordan trykkbølgene former en «dobbelt-boble-form».

De lyse gul-oransje fargene hviser hvordan materien skytes ut av stjerna i forskjellig retning i enorme hastigheter. Den sentrale stjerna befinner seg gjemt i det tåkete beltet i midten.

– Dette er første gang disse trykkomponentene har blitt oppdaget i en slik stjernetåke, sier forsker Valentin Bujarrabal fra det spanske Observatorio Astronomico Nacional.

Den som lever får se

Mestparten av gassen som er synlig i dag har på Jorda, stammer fra en plutselig aksellerasjon som har skjedd i løpet av bare 800 jordår. Astronomene tror at vi innen 1000 nye år vil få se et fullt utviklet stjernetåke. Utviklingen dit blir spennende. Det vil være som å betrakte en gigantisk sommerfugl som bryter ut av sin planetariske kokong, skriver den amerikanske romorganisasjonen Nasa entusiastisk på sine nettsider.