Edward Witczak ble skremt da han ved en ren tilfeldighet oppdaget kvikkleira som truet grenda Kråkstadmarka i Meråker i Nord-Trøndelag. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
Stjørdalselva er fylt med 55.000 kubikkmeter masse over 550 meter for å beskytte mot side- og bunnerosjon. Smemobekken er hevet tre meter ved hjelp av 30 000 kubikkmeter masse fordelt på 725 meter. (Bilde: NVE)
- Prosjekter er stabilitetsmessig enestående i Norge, siden det er snakk om et boligfelt i et område med en sikkerhetsfaktor vurdert helt ned til 1,0. Dette innebærer en overhengende rasfare, for under 1,0 utløses raset, forklarer Edward Witczak.

Edward hindret ras-katastrofe

  • naturvitenskap

Kvikkleire

  • Leire som under stor belastning og utvanning kan gå over fra å være fast til å plutselig bli flytende.
  • Forekommer i leire som er avsatt i havvann (marin leire), og som derfor er saltholdig.
  • Når saltet vaskes ut, blir leirene ustabile. Dersom saltinnholdet synker til under ca. 10 g/l, kan leirmineralene falle sammen og leiren bli kvikk.
  • *Kvikkleire i Norge finner vi under den marine grense (220 moh. i Oslo-området, 200—150 moh. i store deler av Østlandsområ det).
  • De fleste ras som skyldes slike leirer, finner vi i Østlandsområ det og Trøndelag

Kilde: Caplex



Norges naturkatastrofer

Den 18. mai i 1893 er en bonde ute og slår ned stolper på et jorde ved Stiklestad i Nord-Trøndelag. Plutselig forsvinner stolpen ned i jorda, og et hull i bakken var alt som var å se. Ifølge sagnet forsto bonden at dette var et tegn på at noe forferdelig skulle skje, og tok med seg familien fra gården.

I bygda Verdal har de fleste hørt historien om bonden som visstnok kom seg unna det som blir omtalt den Norges største naturkatastrofe i moderne tid. Verdalsraset tok ikke bare livet av 112 mennesker for 112 år siden. Det slukte også en hel grend. Bakken ble plutselig gjort om til et hav av leirsuppe som slo som en flodbølge tvers over den brede dalen.

Verdalsraset var egentlig tre forskjellige ras, hvor det ene raset førte til det neste. TIl sammen raste tre kvadratkilometer ut, noe som utgjorde omlag 55 millioner kubikkmeter masse. Ni kvadratkilometer ble dekket av leirsuppa.

Dalbunnen ble dekket av et åtte meter tykt leirlag, hvor hus, jord og skog lå hulter til bulter. Etter tre år var de lokale bøndene atter i gang med å dyrke opp området, som i dag er preget av fruktbar og grønn dyrkamark. For forbipasserende er de eneste tegnene på raset informasjonsplakatene som ble satt opp i forbindelse med hundreårs-jubileet i 1993, og at to grender har fått navnet Raset og Nessleiret.

Nyere og mer kjent er Rissa-raset, som druknet grenda Rissa i en innsjø 29. april 1978. Her omkom en 32 år gammel kvinne, mens 15 gårdsbruk, to boligeiendommer, en hytte og et grendahus rett og slett forsvant i leirmassene. 32 personer mistet alt de eide i leirskredet. Fem-seks millioner kubikkmeter leire raste ut fra et område på 330 dekar, og etterlot en skredkant på 1,5 kilometer. Skredet forårsaket også store materielle skader på tettstedet Leira på motsatt side av Botnen, da en tre meter høy flodbølge slo inn over land kort tid etter hovedskredet.

Rissa-raset førte til at myndighetene brukte store ressurser på å kartlegge kvikkleire-områder på Østlandet og i Trøndelag. Siden så store deler av landet har kvikkleire-fundament er arbeidet imidlertid svært omfattende. Derfor vil det alltid finnes steder som ikke er kartlagt og sikret. Bakgrunnen for at Edward Witczak gjorde ekstra grundige undersøkelser da søknaden om å deponere masse kom, var at han 10-15 år tidligere hadde blitt advart av en bonde lenger ned i elva om å være forsiktig da han passerte, fordi det kunne gå ras. Det viser at lokale erfaringer er viktig å kombinere med faglig ekspertise, slik at man kan komme katastrofen i møte før den skjer.

Rissa-skredet er for øvrig også unikt fordi det ble festet til film av to smalfilmamatører. Filmen har blitt aktivt brukt i skredforebyggende arbeid i undervisning, og utdrag av filmen er tilgjengelig på Norges Geotekniske Institutt (NGI) nettsider.

Som overingeniør i Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) kunne han heldigvis raskt sette i gang tiltak da han oppdaget at grenda Kråkstadmarka i Meråker i Nord-Trøndelag sto overfor en katastrofe.

– Jeg ble skremt da jeg oppdaget at området hvilte på kvikkleira, sier Witczak til TU.

– Grenda sto overfor et ras som lett kunne ha blitt langt mer alvorlig enn Rissa-raset. Konsekvensene ville vært dramatiske, påpeker Witczak.

60 familier med 150 mennesker, fire gårder, en hovedkraftlinje, E 14 og flere småveier har vært utsatt for overhengende rasfare.





Tilfeldighet

Vanligvis blir rasfarlige områder i Norge oppdaget ved at grunneiere eller kommuner søker NVE om sikring.

Kvikkleiren under Kråkstadmarka ble oppdaget etter at en kraftutbygger søkte om å bruke området som deponi for masse i forbindelse med en kraftutbygging.

Under en befaring i området var konkluderte Witczak med at området måtte sjekkes grundigere, noe som førte til at sju boringer ble gjennomført. Kvikkleire ble funnet samtlige steder.





Søvnløse netter

– Det var da jeg ble skremt. Jeg hadde ikke trodd det skulle være så ille, sier overingeniøren.

Han varslet øyeblikkelig fra, og NVE fikk en ekstra finansiering på fire millioner kroner for å gjøre akutt utbedring av området.

– Jeg lå våken mange netter under anleggsarbeidet fordi jeg fryktet ras, innrømmer Witczak.

Beboerne i grenda Kråkstadmarka i Meråker kan takke tilfeldighetene for at rasfaren ble oppdaget.

For seks år siden var det ingen som visste at boligfeltet hvilte på store mengder kvikkleire med en bekk og en elv som vasket ut grunnen få meter bortenfor.

Boligfeltet ble bygget på begynnelsen av 1980-tallet. Da ble ikke leiren oppdaget, fordi det kun ble boret ti meter dypt.





Enestående område

– Hadde de boret tre-fire meter lenger ned, ville de oppdaget leiren den gang, påpeker han.

Kråkstadmarka var inntil nylig definert som det farligste rasområdet i landet. Evakuering av hele grenda ble vurdert av NVE, men de akutte sikringstiltakene som ble gjennomført, ble vurdert som tilstrekkelige inntil komplett sikring var gjennomført for kort tid siden.

– Prosjekter er stabilitetsmessig enestående i Norge, siden det er snakk om et boligfelt i et område med en sikkerhetsfaktor vurdert helt ned til 1,0. Dette innebærer en overhengende rasfare, for under 1,0 utløses raset, forklarer Witczak.





Lakse-kulper

– Både i forhold til flom og i forhold til kartlegging og tiltak for å motvirke vassdragsrelaterte skred, må jeg berømme den aktive rolle som NVE har tatt, sa olje- og energiminister Thorhild Widvey da hun åpnet leirskredsikringsanlegget i Meråker forrige måned.

Stjørdalselva er en av landets beste lakseelver, noe som også var en anleggsmessig utfordring. En av løsningene ble å legge elva i dobbelt-løp forbi det aktuelle stedet, slik at sideløpet ble et egnet gytested for laksen.

Prosjektet har hatt en kostnadsramme på 13,5 millioner kroner med ekstraordinære bevilgninger fra departementet.

Stjørdalselva er fylt med 55.000 kubikkmeter masse over 550 meter for å beskytte mot side- og bunnerosjon. Smemobekken er hevet tre meter ved hjelp av 30.000 kubikkmeter masse fordelt på 725 meter.