360/VR-video: Åpne videoen i Youtube-appen for å se den på mobil eller med VR-briller. På vanlig datamaskin kan du peke og dra i bildet for å se deg rundt.
RANDABERG: Idyllen er øyensynlig komplett på Steindal gård denne tidlige ettermiddagen i februar.
Hanen galer fra hønsehuset, to moskusender trasker over tunet og den tre år gamle hunden Maika løper i ring rundt gårdbruker Edvard Kolnes og sønnen Marselius, der de står på gårdsplassen. Det er tre varmegrader i lufta.
Far og sønns ansikter er vendt mot en høyreist, men kompakt enebolig: gårdens hovedhus. Strålende sol fra knallblå himmel treffer hovedhusets fasade. Fasaden består av 36 solcellemoduler med et samlet areal på rundt 60 kvadrat. Panelene har en nominell totaleffekt på 9,9 kW.
– I dag blir det storproduksjon, sier Kolnes med et smil om munnen.
– Akkurat nå produserer anlegget 4,6 kW. Så langt i dag har det produsert 17 kWt, forteller Kolnes.
Han bor og arbeider på den 50 dekar store gården, som blant annet huser kaniner, marsvin, barnehage og 17 ponnier.
Dette er historien om familien Kolnes, som ble inspirert av en bobil og bygget et plusshus som var mindre enn halvparten av størrelsen de først forestilte seg.
- Valgte «gamlemåten»: Familien ville ha alt annet enn et tett hus
Fascinert av bobil
Kolnes hadde lenge gått med planer om å bygge et nytt hovedhus. Det gamle hadde forfalt såpass at det ikke lønnet seg å pusse opp.
I 2010 kontaktet han sivilarkitekt Harald N. Røstvik, som også tidligere hadde utformet bygg på eiendommen. Røstvik har jobbet med solenergiløsninger i 40 år, og skrevet flere kommentarer i Teknisk Ukeblad.
Sivilarkitekten var imidlertid ikke særlig interessert i å tegne et ordinært hus.
– Jeg lar meg ikke lokke av store arealer og mange bad. Jeg svarte at det var to års ventetid, forteller Røstvik.
Omtrent på samme tidspunkt dro Kolnes og Marselius på ferietur i egen bobil. Det startet en gryende fascinasjon for å leve på små flater.
– Jeg synes det var så kjekt. Man kan reise av gårde med seks-syv kvadratmeter uten å mangle noen ting. Da begynte det å gå noe i meg. Vi trenger ikke så mye rom rundt oss, sier Kolnes.
Fra 150 til 60 kvadrat
I 2012 henvendte Kolnes seg til Røstvik på nytt – denne gangen med en skisse av et mer kompakt hus på rundt 150 kvadrat.
– Det fattet min interesse. Vi begynte å se på rombehovet. Hvor mange soverom trenger man, hvor stort kjøkken, og så videre. Deretter rasjonaliserte vi huset, reduserte korridorene og laget mer kompakte løsninger. Så diskuterte vi om man trengte alle de forskjellige elementene, sier Røstvik.
Han forteller at dette er en ordinær prosess ved planlegging av ny bolig.
– Forskjellen her var at Kolnes var motivert for å gjøre det. Mange andre vil bare ha mer og mer plass, slik at det eser ut, sier Røstvik.
I november i fjor flyttet Edvard, Marselius og hunden Maika inn i det som ble resultatet: Et hus med oppvarmet areal på 60 kvadrat fordelt over tre etasjer.
Kolnes sover i øverste etasje, mens sønnen og Maika holder til i underetasjen. Midtetasjen inneholder stue og kjøkken. Hver etasje har i tillegg sitt eget bad.
- Norges smarteste hjem: – Vi merker ikke at vi bor i Norges smarteste hjem. Alt bare går automatisk
Høyt under taket
Lite areal er ikke ensbetydende med dårlig romfølelse. 270 centimeter mellom gulv og tak setter en stopper for eventuelle klaustrofobiske tendenser når man oppholder seg i den åpne stue-kjøkken-løsningen.
Kolnes utnytter høyden til ekstra kjøkkenskap. Foruten selve kjøkkenet, er det funnet plass til kjøkkenbord, stuebord, sofa, TV og en egen stol tilegnet hunden Maika. Alt er fordelt på rundt 20 kvadrat, uten å virke trangt.
– Folk har sine favorittplasser. Det kan være ved kjøkkenbordet, en plass i stua og kanskje en godstol i favoritthjørnet. Resten blir omtrent aldri brukt. Hadde man registrert hvor man gikk i løpet av døgnet, hadde vi sett at det er et svært område som ikke blir brukt, sier han.
Huset er bygget etter passivhus-nivå. Ved hjelp av superisolasjon er enkelte vegger i huset kun 16 centimeter tykke, mens andre er 35 centimeter. Tynnere vegger gjør at man får utnyttet grunnarealet mer effektivt, samtidig som man sparer byggematerialer.
Det betyr likevel ikke at huset er dårlig isolert. Gulvvarmen i bad og inngangskorridoren er det eneste som varmer opp boligen til vanlig. På kaldere dager sørger i tillegg en liten elektrisk ovn på 600 watt for å holde stua varm.
Produserer 6000 kWt årlig
Solcelleanlegget er beregnet å gi 6000 kWt årlig, mens forbruket er anslått til rundt 5000 kWt årlig. Det gjør huset til et plusshus.
– Poenget med å legge solcellene på veggen er at de skal produsere best når du trenger det mest – om vinteren. Da er solen lav. Dersom du hadde lagt solcellene på taket, hvor det er flatt, hadde du ikke fått storproduksjon før uti mars/april, sier Røstvik.
Kolnes trekker et skapspeil til side. Bak speilet skjuler det tekniske rommet seg. Solcellestrøm-omformeren fremstår som nokså liten sammenliknet med de store flatene med solcellepaneler. Dette har en forklaring:
Solcellepanelene er fordelt over to vegger som er vinklet etter solens bevegelse på himmelen. Dermed vil anlegget aldri produsere mer enn halvparten av hva den nominelle effekten tilsier, samtidig som det er eksponert for direkte sollys lengre.
– Det gjør at vi kan bruke en mindre omformer, som igjen sparer plass i det tekniske rommet, sier Røstvik.
Bortsett fra at solcellepanelenes utseende ikke er Kolnes’ førstevalg av fasade, er han svært godt fornøyd med løsningen.
– Det er latterlig at en slik fantastisk energikilde ikke er tatt mer i bruk, sier han.
- Lyset til Tore (44) gikk hele tiden: Nå er strømbrudd det morsomste han vet
Punktventilasjon
Passivhus-nivået setter også krav til ventilasjon. Kolnes gikk for punktventilasjon, også kalt desentralisert ventilasjonsanlegg, i alle husets oppholdsrom.
Luften skiftes ut gjennom en sylinderformet åpning i veggen. I åpningen, som er 16 centimeter i diameter, er det montert en vifte. Først sendes luften ut gjennom et keramisk materiale som lagrer varmen. Deretter reverseres vifta, og trekker frisk luft inn gjennom den varmelagrende keramikken.
– Alternativet hadde vært et sentralisert ventilasjonssystem. Vi regnet ut at vi sparte 60 løpemeter med ventilasjonskanaler og tre kvadratmeter med teknisk rom ved å gjøre det på denne måten, sier Røstvik.
Kolnes har imidlertid noe å utsette på løsningen.
– Jeg er veldig følsom for lyder. Jeg hører den når alt er stille. Når det er sagt, ville jeg hørt alternativet også, sier Kolnes.
Han demonstrerer løsningen ved å sette ventilasjonskanalene på full styrke. En vedvarende, lav, summende lyd gjør seg gjeldende i rommet.
Systemet kan skrus av, slik at man ved varmere årstider kan ventilere naturlig via vinduer og andre åpninger.
– Har alt jeg trenger, og bruker alt jeg har
Til tross for dette, er Kolnes svært fornøyd med sitt nye hjem.
– Det har bare blitt kjekkere og kjekkere å bo her. Det er fortsatt hylleplass ledig på rommet mitt. Jeg har alt jeg trenger, og bruker alt jeg har, sier han.
Kolnes forteller at solcellepanelene kostet rundt 200.000 inkludert omformer og installasjon. Han ønsker ikke å oppgi totalprisen på huset, men sier det ikke var billig, i og med at det var «langt ifra noen serieprodusert løsning.»
Røstvik har i mange år jobbet for mer energivennlige, miljøbesparende og kompakte boliger. Han er svært fornøyd med sitt seneste prosjekt, som han selv karakteriserer som et debattinnlegg.
Han mener arkitekter må trene mer på å tegne kompakte bygg.
– I tiden etter andre verdenskrig var det gjennomsnittlige boarealet per person på omtrent 27 kvadratmeter. I dag er det 55-60 kvadratmeter per person. Her i området er det mange som har tegnet hus i størrelser opptil 1000 kvadratmeter. Det er et resultat av oljeboomen, og innebærer en ressurssløsing som ikke likner noen ting, sier Røstvik.
– Vi må begynne å tenke rasjonelt. Ved å bygge smart og kompakt, unngår du sløsing av materialer, arbeidskostnader og areal, og det blir mindre volum å vedlikeholde. Til syvende og sist gjør det også at flere har mulighet til å skaffe sitt eget hjem, sier han.
