Ved en tilfeldighet ble noen av agarskålene til dr. scient Helge Liltved fra Arendal stående i lyset på arbeidsbenken i stedet for inne i den mørke inkubatoren. Slik gjorde forskeren ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) nye og oppsiktsvekkende funn om bakteriers evne til reaktivering.
Liltved har kalt sin doktoravhandling om arbeidet Disinfection of water in aquaculture: Factors influencing the physical and chemical inactivation of microorganisms. Her tar han for seg ulike metoder for å desinfisere vann til landbasert fiskeoppdrett, og bakterienes evne til å overleve slik behandling. Doktorgraden er tatt ved Universitetet i Tromsø med støtte fra Norges forskningsråd.
Fiskeoppdrett er på verdensbasis en næring i sterk vekst, og mikroorganismers ødeleggende aktivitet koster årlig store summer. Særlig er fiskeyngel like etter klekking utsatt i landbaserte oppdrettsanlegg. For større fisk har vaksiner og andre tiltak for å bryte smitteveiene gitt gode resultater. Antibiotikabruken i laksenæringen gikk ned med 99 prosent fra 1987 til 1997, kan Liltved fortelle.
I Norge er det pålagt ved lov å desinfisere sjøvann og noen typer avløpsvann som skal brukes i settefisksanlegg. Desinfeksjon skal hindre import av smittestoffer gjennom inntaksvannet og spredning av sykdom via avløpsvann til andre anlegg eller villfiskbestanden.
Selvreparerende bakterier
Liltveds forskning har særlig vært rettet mot de fiskepatogene bakteriene Aeromonas salmonicida, Vibrio anguillarum, Yersinia ruckeri og i tillegg IPN-viruset. Desinfeksjonsmidlene som har vært benyttet, er ultrafiolett (UV) bestråling, ozon, klor og jod. Målet har vært å finne hvilke metoder/mengder/konsentrasjoner som er optimale for å inaktivere mikroorganismer i avløpsvann og vann til oppdrettsanlegg, samtidig med en minimalisering av anvendt mengde giftstoff.
Ozon, klor og jod er giftige både for fisk og annet liv. Vann til oppdrettsanlegg må derfor gjennom en renseprosess etter desinfeksjonen med et av disse stoffene. Ozon kan også reagere med ioner i sjøvannet og danne uønskede biprodukter.
UVC-stråling har derimot ingen varig giftvirkning på vannet. Ulempen er at enkelte virus er resistente mot denne typen stråling. Bakterier kan også overleve ved å hekte seg fast på småpartikler i vannet, noe som kan motvirkes ved filtrering.
Ønsker samarbeid
En forbløffende effekt ble oppdaget da Liltved ved ut uhell glemte noen skåler med bakterier og dyrkingsmedium på arbeidsbenken. Bakteriene viste seg å kunne reaktivere under påvirkning av lampelys eller sollys (fotoreaktivering)! En kraftig økning av den opprinnelige stråledosen var nødvendig for virkelig å ta livet av dem.
Doktorgradsavhandlingen har vakt oppsikt og blitt spredt verden rundt. I tillegg har arendalingen Liltved selv mottatt en hundretalls henvendelser til Niva i Grimstad der han har sitt daglige virke.
For å løse videre problemer vil det ideelle være et samarbeid mellom biologer og ingeniører, mener Liltved, som nå blant annet er i gang med å forske på biproduktene fra ozonrensingen.
