Direktør med stor fallhøyde

  • Arbeidsliv

Karin Refsnes er den av de tre nye divisjonsdirektørene i Norges Forskningsråd som har størst fallhøyde.

Etter at regjeringen besluttet å organisere Forskningsrådet med tre divisjoner, spilte Refsnes en betydelig rolle i utformingen av disse. Nå leder hun selv divisjon for store satsinger.

Det hele startet i januar da Karin Refsnes ledet et prosjekt for å bedre samarbeidet på tvers av de gamle fagområdene. - Deretter tilbød jeg meg å lede en intern gruppe for å utarbeide forslag til organisering av de tre divisjonene i Forskningsrådet, forteller hun.

Refsnes er sivilingeniør fra NTH i teknisk biokjemi og hun har en doktorgrad innen kreftforskning og cellebiologi fra det medisinske fakultet ved Universitet i Oslo. Hun ledet området miljø og utvikling i det " gamle" forskningsrådet og er den eneste av de seks tidligere områdedirektørene som fortsatt sitter i ledelsen.

Frigjøring

Divisjon for store satsinger skal blant annet identifisere nasjonale strategiske behov for forskning og prioritere. Det er klart at Karin Refsnes vil ha utstrakt kontakt ikke bare med Utdannings- og forskningsdepartementet, men med samtlige departementer.

En av de viktigste oppgavene for denne divisjonen blir arbeidet med store programmer. Det er vedtatt at Forskningsrådet skal starte store programmer innen energi, klima, petroleum, nanomaterialer, havbruk, IKT og bioteknologi. Store programmer skal omfatte grunnforskning og anvendt forskning, fremme tverrfaglighet og ha forankring i flere samfunnssektorer.

Hun erkjenner at det noen ganger er en utfordring å ha med 16 departementer å gjøre som har varierende grad av øremerking i sine budsjetter og aldri sender forslag tilbake til Forskningsrådet uten endringer.

Hun ønsker at departementene bruker mindre energi på å øremerke forskningsmidler til forskjellige hjertesaker.

- Jeg ønsker meg en viss pott uten bindinger. Da vil det bli lettere å få til forskningsprosjekter på tvers av faggrensene og de ulike sektorer. Opp mot ti prosent av bevilgningene fra hvert departement burde være uten bindinger, som en begynnelse, mener hun.

Hun håper Norge når OECD-målet om en forskningsinnsats på 2.3% av BNP innen 2005, men innser at det kan bli vanskelig. Refsnes peker på at Forskningsrådet hvert år argumenterer for vekst som ikke blir gjennomført, selv om 2003 ble tidenes beste budsjett med hele 16% vekst for Forskningsrådet.

- I 2003 opplevde vi likevel at for eksempel miljøinstituttene fikk i snitt et kutt i bevilgningene på to millioner kroner hver. Forskningsrådet foreslo vekst, sier hun.

Et sug

Refsnes er sikker på at om Stortinget skulle finne på å åpne pungen vil norsk forskning være klar til å ta imot. - Mellom 80 og 85 prosent av de som søker om forskningsmidler får avslag. En betydelig del av avslagene skyldes ikke mangel på kvalitet men mangel på penger.

All forskning, også den anvendte, industrirettede forskningen, er langsiktig. Denne langsiktigheten byr på vanskeligheter for en del politikere og byråkrater. Refsnes frykter at siden mange i besluttende organer, både politikere og byråkrater, ikke har egne erfaringer med forskning, kan det være vanskelig å forstå både hvor mye det koster og behovet for langsiktighet og stabilitet i bevilgningene.

Silo-fellen

I startfasen for det nye Forskningsrådet setter Refsnes tre områder øverst på prioriteringslisten i arbeidet utad. Det er grunnforskning og kvalitet, arbeidet for å gi norske miljøer økt evne til forskningsbasert innovasjon og internasjonalisering av norsk forskning.

Internt er kampen for å skape et helhetlig forskningsråd viktigere enn alt annet.

- Alle, fra ledelsen og nedover, har et ansvar for å se ut over eget område slik at vi ikke går i fella og danner tre siloer med tykke betongvegger. Min divisjon har et spesielt ansvar for dette, fastslår hun.