Digital videosaks

Med de nye digitale videokameraene er det blitt enklere å redigere videofilmen på PC-en. Da er signalet allerede på digitalform. PC-en brukes med andre som en digital saks. Det ferdige resultatet sendes så ut til kameraet igjen – uten tap av kvalitet. Dette kalles ikke-lineær redigering.

Lineær redigering innebærer at PC-en brukes til å styre avspilling og innspilling på to maskiner. Med vanlig utstyr for amatører er det ikke lett å få klippepunktet nøyaktig. Dessuten fører unøyaktighet i drivmekanikken til at vertikale linjer blir noe tagget. Dette forsterkes ved kopiering.

En annen ulempe er at denne redigeringsformen er mindre fleksibel. Vil du legge til et nytt klipp i begynnelsen av den redigerte filmen, må du gjøre alt etterpå på nytt. Sett fra PC-ens side er dette enkelt arbeid som ikke trenger verken stor datakraft eller krav til datalagring.

Tekstbehandler for video

Mer smidig er bruk av ikke-lineær redigering. Uavhengig av hvor råmaterialet skal brukes i filmen, overføres det til platelageret i datamaskinen. Ved hjelp at et redigeringsprogram er det enkelt å klippe ut deler og plassere dem hvor som helst i den ferdige filmen. Det hele kan sammenlignes med å redigere i et tekstdokument.

Eneste forskjell er mengden av data. – Mens ukomprimert video gir en datastrøm på rundt 25 Mbyte/s, har det komprimerte DV-signalet 3,6 Mbyte/s, forklarer Bjørn Holmgren i NRK, der han blant annet arbeider som produsent og redigerer.

For NRK er det som skjer på dette området interessant, og det produseres programmer nettopp med bruk av små kamera som er i grenseland mellom avansert amatørutstyr og profesjonelt utstyr. Da snakker vi om DV-kamera som er utstyrt med tre bildebrikker.

Gode råd

For å bruke PC-en til redigering, kreves en digital inngang, IEEE1394. Den kalles også FireWire, mens Sony nå kaller den i.Link. Dagens Macintosh-maskiner har den som standard, mens det må settes inn et eget kort i PC-en. Slike kort følger derfor ofte med programvare for redigering til PC-er.

De fleste redigeringssystemer er basert på bruk av programmet Premiere fra Adobe. Det er også fordelaktig å ha en del PC-kunnskaper. Fordi det ofte kan oppstå ustabilitet i PC-en, tilråder Holmgren å kjøpe utstyr av folk som har ekspertise.

Som regel er det ikke nødvendig å ha de raskeste maskinene for å redigere på en PC. Med en datarate på 3,6 Mbyte/s er det nødvendig med tilstrekkelig lagringsplass. Egen disk til videoredigeringen er en smart løsning; det gir sikrere datastrøm. Det holder også med en rask IDE-disk. Disse er langt rimeligere enn SCSI-disker, som riktignok kan være raskere.

Det er viktig å rydde opp etter en filmredigering – slik at det blir minst mulig defragmentering av filene.

Datakraft

Datakraften kommer inn når det legges inn effekter som overtoninger og tekster. – Da må datamaskinen lage nye bilder, og det kan oppstå kvalitetstap, sier Holmgren.

Det kan variere en god del på forskjellige programmer fordi det digitale bildet må pakkes opp og gjøres om til separate farger for å bli manipulert før det igjen gjøres om til digitalformat. Ifølge Holmgren er Edit-DV ett av programmene som gjør dette bra.

Det er også lurt å passe på at DV-kameraet har inngang for digitale signaler slik at det redigerte programmet kan kopieres på en DV-kassett. Det kan brukes for å lage kopier på en vanlig VHS-kassett. Mange redigeringsprogrammer gir også et relativt dårlig bilde på PC-skjermen under redigeringen – fordi det blir problemer med å oppdatere skjermbildet med 25 bilder i sekundet. Da kan det være smart å bruke en TV som monitor – tilkoblet videoutgangen fra DV-kameraet.

De redigeringsfunksjonene, som ligger i programmene med mange effekter, gir rom for kreativitet, men bør brukes med varsomhet. En video med overlessende effekter blir fort kjedelig. Det beste er at redigeringsprogrammene gir mulighet for lage en bildefortelling som henger sammen.