Diderik Cappelen (Bilde: Anders J. Steensen)
Diderik Cappelen (Bilde: Anders J. Steensen)
Diderik Cappelen (Bilde: Anders J. Steensen)
Diderik Cappelen (Bilde: Anders J. Steensen)

Diderik Cappelen (88): – Industriledere må se framover

  • arkivnyheter

Diderik Cappelen

Født i Oslo i 1923, oppvokst og bosatt på Ulefoss

Utdanning: Sivilingeniør ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) 1952

Retning: Business and engineering administration

ULEFOSS: Sivilingeniør Diderik Cappelen vil ikke kalles godseier, selv om hans far kalte seg det. – Jeg er sivilingeniør, sier han. Diderik Cappelen er født i 1923 og er fortsatt i daglig arbeid med å forvalte familiens verdier gjennom å være styremedlem i Cappelen Holding som eier og driver Cappelen gruppen.

Familien Cappelen eier og driver den største arbeidsplassen i Nome kommune ved siden av kommunen, de eier store skogarealer og de har den største gården i kommunen. Og de er lojale mot lokalsamfunnet. Familien har bodd kontinuerlig på Ulefoss siden 1830, da Diderik Cappelens tippoldefar flyttet fra Skien til Ulefoss fordi han ønsket å komme nærmere sine store skogeiendommer som hadde vært i familiens eie helt tilbake fra 1729 da Diderik von Cappelen (1699 – 1768) kjøpte de første eiendommene i området.

Allerede 1657 var Ulefoss jernverk etablert, men etter en tung periode etter Napoleonskrigene og løsrivelsen fra Danmark og inn i union med Sverige måtte daværende eiere selge jernverket. Fra 1835 var Diderik Cappelen (1796 -1866) eier av Holden jernverk som i dag går under navnet Ulefos NV. I 1836 ble familien Cappelen eneeiere. – Om to til tre år har vi eid jernverket i halvparten av verkets levetid. Og vi akter å drive det videre, sier Cappelen.





Hard konkurranse

Men selv om sivilingeniør Diderik Cappelen fører tradisjonen videre ved at hans sønn Carl Diderik Cappelen sitter i førersetet i dag, planlegger han for framtiden. – Aktive industriledere må se framover, ikke se i bakspeilet. Da kjører en i grøften. Det historiske tas vare på allikevel, sier han.

– Hva er de største utfordringene for bedriften i dag?

– For tiden er det tungt. Råvareprisene stiger og vi møter konkurranse fra import, da særlig fra India. Derfor satser vi mer på kvalitetsproduksjon og høy kvalitet i stålet vi bruker, sier Cappelen.

90 prosent av produksjonen ved Ulefos NV er såkalt gategods som kumlokk, rister, og andre lokk som ligger i gateplan

– Vi bruker seigjern som gir større styrke og som er lettere enn råjern og bedrer arbeidsforholdene for de som er i befatning med kumlokk i deres daglige arbeid. I tillegg har vi pakninger for våre lokk. Det siste vi har kommet ut med er låsbare kumlokk. Disse brukes for å forhindre angrep fra terrorister. Med disse kumlokkene er det ikke nødvendig å sveise kumlokkene fast til gaten slik det er gjort under presidentbesøk, forteller Cappelen.





Kontinuerlig drift

Det var under siv.ing. Diderik Cappelens ledelse at bedriften gikk over til å bruke seigjern i produksjonen. Det skjedde på midten av 1960-tallet. – Da måtte vi ha elektriske smelteovner. Tidligere smeltet vi jernet i kupolovner som ble varmet opp med koks. Vi hadde på det tidspunkt bygget ut kraftverkene i Vrangfoss og på Ulefoss og dermed tilgang til elektrisk kraft etter at vi forsterket strømnettet.

– Fordelene med de elektriske ovnene var flere, først og fremst ga det oss muligheter for kontinuerlig drift fordi kupolovnene krevde mye vedlikehold. I dag kjører vi to skift på anlegget. Produksjonen starter kl. 06.00 ved formanlegget. Da må ovnene være klare for å fôre produksjonen med jern, så ovnsfolkene våre må være ute i god tid.

– Dere eier kraftverkene, hva med hjemfallsretten?

– Våre kraftverk er ikke omfattet av hjemfallsretten. Vi har hatt rett til å utnytte kraften i fossene siden før 1909, og dermed så gjelder ikke loven om hjemfallsrett for oss. Det sikrer oss langsiktig kraft for videre produksjon. Men vi må passe på at vi betaler en markedspris for kraften. Slik vi har det i dag selger vi kraften fra Vrangfoss til Statkraft, men kraften fra Ulefossen brukes i Jernverket.

– Navnet Ulefos Jernværk er for øvrig noe misvisende. Vi kuttet ut råjernsproduksjon fra malm fra Fensfeltet rundt 1860, og vi har ikke lenger noen masovn i drift. Alt vi gjør nå er å støpe om skrapjern, forteller Cappelen.





Effektiviserer

– Vil dere øke produksjonen?

– Vi planlegger ingen utvidelser. Vi investerer for å bli mer effektive. Det siste vi investerte i var en automatisk formmaskin som bidro til å øke effektiviteten. Skal vi bruke moderne utstyr må vi være effektive. For 50 år siden produserte vi 2000 tonn støpte produkter årlig. Nå er vi oppe i 11 000 til 12 000 tonn. I tillegg er veier rammer og lokk halvparten av hva råjernslokkene gjorde for 50 år siden. Det er styrkeforholdet som er avgjørende for at vi kan gå ned i vekt med seigjern som representerer 90 prosent av vår omsetning.

– Vi har noe industrigods som vi bruker i ovner, ovnsplater som vi selger som dekorasjonsplater i peiser og hagebenker.

Som eksempel på kjente produkter som fortsatt støpes ved Ulefos er etasjeovnen nr. 179. Den ble lansert i 1766 og er fortsatt i produksjon og er sannsynligvis et av de eldste norske industriprodukter med uforandret design som fortsatt er i produksjon.

Ulefos NV ligger ved Nordsjø som sammen med Telemarkskanalen har vært sentral for utviklingen ved jernverket. – Da kanalen kom til Nordsjø i 1861 utgjorde det en stor forskjell for virksomheten her. Uten denne vill vi ikke ha drevet støperiet i dag. Alt vi hadde av råvarer, koks og malm, ble fraktet vannveiene opp til Ulefoss. I dag har vi ingen transport denne veien, i dag går alt på bil selv om enkelte veistrekninger er dårlige, sier Diderik Cappelen.





Skogen dannet grunnlaget

Cappelen sitter på store verdier. Det kontrolleres og drives gjennom Cappelen Gruppen som består av Cappelen Holding AS, som er morselskapet. De står for drift av Ulefos NV AS og Vulkan Smith AS, samt selskapet Jernbygg AS. I tillegg er Cappelen Holding ansvarlig for drift og utvikling av forvaltede virksomheter som er Holla Gård ANS, S.D. Cappelen ANS, S.D. Cappelen Skoger, Silvi Montana, Hellestvedt Bruk AS, Vold og Nenset Brug AS, Ulefos Kraftverk DA og Vrangfos Kraftverk DA. I tillegg drives også skogene under Aall Ulefos Skoger av Cappelen. Med 220 000 dekar egen skog og drift av ytterligere 130 000 dekar skog, så betyr skogen mye. Årlig avvirkes 25 000 m³ med skog, samtidig som det plantes ca. 50 000 nye trær.

– Det er skogen som har dannet grunnlaget for vår virksomhet. Den gjorde at vi kunne kjøpe Ulefos Jernverk som også drev Fehns-gruvene. I disse finnes det store forekomster av thorium, men så vidt jeg forstår er det vanskelig å utvinne disse forekomstene fra fjellet. Da må det utvikles nye prosesser. Men på sikt kan det være et potensial for å utvikle disse forekomstene dersom der er konkurransedyktige.

– På område våre finnes det også en del sjeldne jordarter som brukes i som tilsatsmateriale i stål. Niob som er varmeretarderende brukes blant annet i jetmotorer for å sørge for at stålet bevarer strukturen ved avkjøling.





Må drives godt

– Hva med framtiden. Dere har klart å holde bedriften i familien i snart 180 år, hva er oppskriften?

– Vi ser fortsatt gode muligheter for drift., men vi må være flinkeste gutten i klassen. Etter krigen var det 90 jernstøperier i landet, mens i dag er 8. Jernstøperiene hadde sin høyeste produksjon på 1970-tallet, og vi har klart å holde vår posisjon ved å drive godt.

– For å drive industri må man være flink og påpasselig. Vi har drevet sagbruk og tresliperi, men det har vi lagt ned fordi det var for få produkter. I et støperi har vi myriader av produkter som må følges opp. Mange går på grensen av det som er teknisk mulig å vi må passe temperaturer og fuktighet i sanden for å sikre kvalitet. Alt dette må følges opp med sikre rutiner og ansvarsforhold. En forutsetning for å lykkes er dyktige medarbeidere som følger med på nye produkter og er våkne når det dukker opp nye muligheter.

– Vår store utfordring er formuesskatten. Vi venter på at den skal bort, det vil bety mye for jord og skogbruk. Noe som irriterer er statens jordbrukspolitikk hvor de bestemmer prisene på landbrukseiendommer og tviholder på boplikten. Det betyr at selger kun får en brøkdel av det en eiendom er verdt. Dette er et statlig røveri ved at folk som driver gårdene ikke får betalt for sin livsinnsats. Dette er tragisk for mange og svært brutalt overfor de gjelder, mener Diderik Cappelen.