Hva har New Ireland i Papua Ny-Guinea og Jan Mayen til felles? Svært lite ved første blikk. Den ensomme øya midt i Nordishavet er så langt man kan komme palmeøyene i Stillehavet.
Men begge gjemmer på hemmeligheter, på havbunnen omkring øyene finnes det store verdier, i form av verdifulle metaller. Både ved Papua Ny-Guinea og Jan Mayen møtes kontinentalplater, og den vulkanske aktiviteten er stor.
Nylig skrev Teknisk Ukeblad at det er estimert at det ligger gull, sølv, kobber og sink til en verdi av 1000 milliarder på den norske delen av den midtatlantiske ryggen, mellom Jan Mayen og Svalbard
Nautilus
Canada-selskapet Nautilus har siklet på mineralene i havet mellom øyene i Bismarck-øygruppen siden 90-tallet. Men i det siste har snøballen virkelig begynt å rulle.
Selskapet har kommet til enighet med myndighetene i Papua Ny-Guinea om utvinning på en dybde på 1500 meter, det såkalte Solwaris-feltet.
Nautilus har allerede utviklet enorme roboter, såkalte "crawlers" som graver ut malm på havbunnen, som sendes gjennom stigerør til et fartøy på overflaten.
Miljøaktivister er fra seg, og mener dette vil gjøre uopprettelig skade på dyrelivet og unike geologiske formasjoner på havbunnen.
Les også: Får 200 mill. til å drive med ekstrem-forskning
Norsk initiativ
Det første norske selskapet med en uttalt ambisjon om å utvinne havbunnsmineraler i norske farvann er Nordic Mining, som driver landbasert mineralleting flere steder i landet. Nordic Mining-sjef Ivar S. Fossum mener potensialet er stort.
– Vi fikk gjennomført et forprosjekt med Statoil og NTNU langs den midtatlantiske ryggen i fjor, som ga oss lovende tall. Norge har en av de største nasjonale økonomiske sonene i havet, da er det på tide vi finner ut hva vi har av mineralressurser.
Fossum ønsker at myndighetene gir tillatelse til leting, slik at man får mer kunnskap.
– Vi har begynt en dialog med myndigheter om å få begynne letevirksomhet, men foreløpig har det ikke skjedd noe. I mange andre land har man kommet lengre med hensyn til oppbygging av kunnskap på dette området. Vi har bygget opp en imponerende kompetanse innen undervannsteknologi i Norge, som i stor grad kan anvendes på dette området.
Akkurat hvordan eventuell leting og utvinning vil foregå er et åpent spørsmål.
– Vi skal ikke utvikle ny teknologi, vi tror det er viktig å få kartlagt hva vi har allerede, og så se hvilke nye behov man får etter hvert.
Les også: Sanner godkjenner omstridt gruvedrift i Kvalsund
«Black smokers»
Steinar Løve Ellefmo, førsteamanuensis på Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU forklarer hvordan malmen dannes.
– Sprekkene i grunnen fører vann ned i havbunnen. På grunn av dyptliggende varmekilder (magmakammer) vil vannet varmes opp til 350-400 grader. Vannet holder seg flytende på grunn av høyt trykk, altså i superkritisk tilstand.
Under slike forhold løses metallene i havbunnen opp, blir med vannet og føres ut igjen på havbunnen, gjennom såkalte «black smokers», eller skorsteiner.
Les også: De lager magnetene som skal redde verden fra Kina
Høy gehalt
Ellefmo forteller at de norske forekomstene er på større havdyp enn Solwaraprosjektet utenfor kysten til Papua Ny-Guinea, med dybder opp til 3500 meter.
En fordel er at forekomstene av malm på havbunnen har, sammenlignet med tilsvarende forekomster på land, sannsynligvis et langt større innhold av metall.
– På land er gjennomsnittsgehalten i de beste forekomstene rundt 2,5 prosent kobber. På havbunnen snakker vi om gehalter på fire til fem, og kanskje opp mot ti når det gjelder kobber. Du behøver dermed ikke ta ut like mye malm for å få ut samme mengde metall.
Ifølge Ellefmo vil det også i fremtiden være stort behov for metallene som finnes på havbunnen innenfor norsk jurisdiksjon, metaller som det er høy etterspørsel etter blant annet til produksjon av elektronikk.
– Det blir stadig færre gode, lett tilgjengelige forekomster av kobber på land.
Les også: Slik ser norske kartdata ut i Minecraft
– Miljøkonsekvenser
Miljøhensyn er svært viktig, ifølge Ellefmo. Ved slike «black smokers» er det et stort biologisk mangfold.
– Det er jo ikke bare å starte produksjon, det må igjennom en skikkelig vurdering av de miljømessige konsekvensene.
– Det er mindre biodiversitet ved inaktive «black smokers», hvor den hydrotermale aktiviteten har stoppet opp. Internasjonal konsensus nå er at det er bedre å eventuelt utvinne ved inaktive systemer. Vårt hovedfokus nå er på ressurspotensialet, men vi er også involvert i prosjekter som ser på de miljømessige konsekvensene en eventuell fremtidig utvinning kan ha, sier Ellefmo.
Les også:
