Det handler om penger. De rike industrilandene må kutte sine egne klimautslipp hvis det skal være håp om å få de fattige landene med på en klimaavtale.
Men de rike landene har knapt lovet noe som helst. Mellom 10 og 17 prosent kutt innen 2020 er fasit så langt (se eget diagram).
Null sjanse på togradersmålet
For å nå togradersmålet (se egen faktaboks) kreves det ifølge FNs klimapanel 25-40 prosent kutt i de rike landenes utslipp innen 2020 og 80-95 prosent kutt innen 2050.
Med dagens løfter er det null sjanse for å nå togradersmålet, ifølge forskerne.
Nøkkel: Kina og USA
Kina har verdens høyeste CO2-utslipp. Men kineserne vil ikke forplikte seg til å kutte sine utslipp hvis ikke USA gjør det.
De to mektige nasjonene slipper til sammen ut 40 prosent av verdens klimagasser. Begge frykter at kutt i klimautslippene kan gi økonomiske tap.
– Det suverent vanskeligste i forhandlingene, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim om å få med Kina og USA på laget.
Koster 840 milliarder kroner
For å få til en avtale må de rike også gi pengestøtte til de fattige landene slik at de kan kutte i sine klimautslipp og tilpasse seg klimaendringer.
EU har regnet ut at u-landene trenger 100 milliarder euro (840 mrd. kroner) i året, men vil ikke love noen konkret sum. Bare Japan og Norge har lovet noen få milliarder.
– Utover dette er det få løfter, og ingenting konkret når det gjelder det langsiktige, som egentlig er det mest interessante, sier Naturvernforbundets Bård Lahn i en e-post til Teknisk Ukeblad.
Fersk forskning forteller
FNs klimaforskere har lært mye siden siste rapport i 2007. Deres nye viten er samlet i «The Copenhagen Diagnosis» som ble lagt fram for en uke siden.
Rapporten sier at kloden blir 4-7 grader varmere hvis utslippene fortsetter å øke som nå et par tiår til.
Over 100 land er nå enige om at temperaturen ikke må øke mer enn 2 grader. Da må CO2-innholdet stabiliseres, og helst gå ned.
Før industrialderen var CO2-innholdet i atmosfæren på 280 ppm. I 2008 var nivået 386 ppm.
Norske kjepphester
Norge er ikke noen stor maktfaktor i klimaforhandlingene, men har lansert et eget finansieringsforslag.
Norge vil sette til side klimakvoter som selges for å finansiere tiltak i u-landene. Norge satser også på å få med CO2-fangst, klimakrav i skipsfarten og skogvern i en ny klimaavtale.
Langt fram
I 2050 må de rike landenes utslipp ned i et tonn CO2-ekvivalenter per person per år hvis vi skal nå togradersmålet, sier forskerne.
Hver nordmann slipper i dag ut 12 tonn per innbygger. Norge har ikke vedtatt ett eneste større klimakutt ennå.
Dette blir ikke lett.
Dette mener bransjetoppene:
Helge Lund, konsernsjef i Statoil:
– Vi har forventninger til at verdenslederne under klimatoppmøtet i København tar et viktig skritt på veien fra ambisjon til handling. Jeg tror industriaktører og regjeringer har en felles forståelse av alvoret og en felles vilje til å gripe de klima- og energiutfordringene verden står overfor. Verden trenger et nivåskifte mot en mer bærekraftig energiframtid. Som langsiktig industriaktør trenger vi like konkurranseforhold og forutsigbare rammebetingelser.
Erik Solheim, miljøvernminister:
– En juridisk bindende avtale er ikke realistisk nå. Det danskene som vertsnasjon nå jobber for å få til, er en bindende politisk beslutning på møtet i København. Denne skal lede fram til en juridisk bindende avtale så tidlig som mulig i 2010. Beslutningen bør inneholde tall for utslippskutt og finansiering og punkter om klimatilpasning, kapasitetsbygging og reduserte utslipp fra avskoging. I tillegg bør det vedtas et mandat for når en juridisk bindende avtale vil bli inngått. Norge er opptatt av at det skjer så tidlig som mulig i 2010.
Paul Chaffey, adm. direktør i Abelia:
– Jeg har egentlig ganske små forventninger til at avtaleteksten er så konkret og forpliktende juridisk som situasjonen krever. Men det er jo grenser for hvor mye politikere kan bidra med uansett, i beste fall kan de legge til rette for oss andre. Det viktige nå er at næringslivet i alle mulige bransjer bruker sin innovasjonsevne, markedskunnskap og teknologikunnskap til å lage nye tjenester som forbrukerne vil ha. Tjenester som først og fremst er gode og lønnsomme, og i tillegg en stor positiv klimaeffekt.
Jørgen Randers, BI-professor:
– Jeg håper desperat, men tror dessverre ikke, at man vil bli enige om at landene med de største per capita utslipp skal kutte først. Og at land med lavere per capita utslipp forplikter seg til å følge etter når de største forurenserne har kommet ned til deres nivå.
Frederic Hauge i Bellona:
– Bellona ønsker en ambisiøs juridisk bindende klimaavtale så snart som mulig. Uansett om det blir en avtale eller ikke, vil verden ha behov for løsninger, og derfor presenterer vi 101 løsninger på klimakrisen under klimatoppmøtet. Det er et sterkt behov for løsninger som kan styrke tilliten mellom partene, og som gjør dype og raske utslippskutt mulig.
Marit Stykket, NITO-president:
– NITO er opptatt av at COP15 evner å komme frem til konkret og praktisk politikk som tar i bruk eksisterende teknologi. Vi vet at politikere fra hele verden ankommer København med rapporten «Future Climate - Engineering Solutions» i kofferten, og vi håper diskusjonene kommer så langt at de faktisk får tatt i bruk det konkrete innholdet. Nasjonale klimaplaner med forpliktelse til å iverksette konkrete, dog ulike tiltak avhengig av de enkelte landenes forutsetninger, er en ønsket start.
Bård Mikkelsen, konsernsjef i Statkraft:
– Vi både håper og tror at klimatoppmøtet kan legge grunnlaget for en forpliktende internasjonal avtale. I forhold til forhandlingene er vi også opptatt av hvordan finansieringsløsninger og teknologioverføring kan legge bedre til rette for å utløse de enorme investeringene i fornybar energi som er nødvendig for at utviklingslandene skal kunne møte mål om vekst og en bærekraftig utvikling.
Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund:
– Selv om man ikke forventer en juridisk avtale i København vil møtet være helt avgjørende i forhold til hvor fort vi kan få en slik avtale på plass. Med enighet på de viktigste områdene kan vi få en juridisk forpliktende avtale innen første halvår 2010. Vi ønsker en avtale som bygger på Kyoto og gjør den mer bindende, ikke ta et skritt tilbake i forhold til det vi har. Mye tyder på dette spørsmålet utsettes til etter København. Det er synd, men betyr ikke at København blir mindre viktig.
Helge Drange, klimaforsker:
– Det er oppløftende at USA er på banen og at Obama kommer innom København. Det er også meget oppløftende at Kinas statsminister Wen Jiabao besøker København. Dette kan være begynnelsen på en ny tid. Etter statsledermøtet i Asia fer det klart at det ikke blir en bindende avtale. Jeg tror ikke dette er avgjørende; det er uansett viktig at en internasjonal avtale blir godkjent i USAs Kongress og Senat, sik at vi ikke får bom som for Kyoto-avtalen som ble stoppet i Kongressen i 1997.
Stein Lier-Hansen, adm. direktør i Norsk Industri:
et er oppmuntrende at både Kinas statsminister og USAs president har varslet at de kommer til å være tilstede under klimatoppmøtet i København. Det indikerer at reelle resultater kan komme ut av møtet. Jeg vil likevel ikke være for optimistisk, med hensyn til mulighetene for å få på plass en globalt forpliktende avtale. Det har lett for å bli vesentlig flere ord enn konkrete handlinger når politikere bedriver klimapolitikk. Også den nylig avsluttede saken om biodiesel i Stortinget er et eksempel på at det er et stykke mellom liv og lære for mange.
Roar Flåthen, LO-leder:
– LO mener det er all grunn til å kreve en ambisiøs avtale i København. Selv om det nå ser ut til at vi må vente med en juridisk bindende avtale, så er det viktig å bli enige i København om det som skal stå i den nye juridiske protokollen. Det lover godt at både USA og Kina nå er på banen, selv om løftene om utslippskutt er mindre enn vi ønsker oss. Først og fremst må 2 graders- målet på plass. Det innebærer konkrete forpliktelser til både tall og tid. Vi må holde fast ved "forurenser betaler-prinsippet", og det er både rett og rimelig at i-landene tar ansvar og betaler det meste av regninga.
Steinar Bysveeen, adm. direktør i Energi Norge:
– Våre forventninger er at toppmøtet må bringe den internasjonale klimasaken et langt skritt videre i retning bindende internasjonale mål, og dermed legge til rette for offensive tiltak i det enkelte land, deriblant Norge. Internasjonale avtaler har kun verdi i den grad de fører til de facto handling og konkrete kuttiltak. København bør mane oss til aktiv handling også i Norge. Fornybar energi, fornuftig energibruk, utfasing av fossil energi og satsning på infrastruktur til energitransport er og blir viktig i Norge. Vi forventer at regjeringen tar dette på alvor og lager den helhetlige energi- og klimaplanen vi så lenge har etterlyst.
