Tenk at du tvinner sammen ett tusen mikrotynne fibre laget av karbon (kullstoff). Du får da en tråd som knapt er synlig. Fletter du tusen slike sammen, blir den omtrent like synlig som et svart hårstrå, men ikke bare det: Den kan tåle vekten av et hus. Det kan den gjøre i tusen varmegrader.
Mikrotrådene kalles nanorør. De er hundre ganger sterkere enn stål og kan tåle seks tusen varmegrader, og de leder elektrisitet mye bedre enn kobber. Nanorør og liknende strukturer, i form av baller, trompeter og trådbunter, kan revolusjonere blant annet datateknikken. Men foreløpig trengs det så enorme energimengder for å produsere materialet, at en kommersialisering er utenkelig i overskuelig fremtid.
Dessuten mener man at de kan lagre hydrogen: Tenk deg en beholder full av slik «karbonfiberull» eller av de ørsmå trompetliknende tingene; du fyller flytende hydrogen på denne «tanken» og kjører av gårde uten annen eksos en noen vanndråper.
IBM forsker aktivt på nanoteknikk basert på karbon i Yorktown Heights utenfor New York. Der har de laget halvledere av dem, med elementer ikke større enn en milliondels meter, men som like fullt kan jobbe som transistorer i en mikro-datamaskin. Japanerne har funnet ut at de ved å lirke atomer av metallet gadolinium inn i karbonstrukturene, kan påvirke deres elektriske egenskaper ytterligere.
Hva det hele blir til? Kanskje superdatamaskiner på størrelse med en fyrstikkeske? Og hydrogentanker på størrelse med et par melkekartonger, men med nok lagret hydrogen til å drive bilen din hundre mil?
(Kilde: New York Times, og Opel Global Alternative Propulsion Center i Brüssel)
