LUFTSLOTT: Statsminister Jens Stoltenberg har ikke - tross stadige utsettelser - gitt opp håpet om en norsk "månelanding" på Mongstad. (Bilde: Scanpix)

Det norske gasshykleriet

  • tumener

Norge er blitt verdens nest største eksportør av naturgass, men vi bruker bare et par prosent av gassproduksjonen selv. Olje og gass er av miljøbevegelsen satt i samme forurensende fossile bås, til tross for at gass slipper ut 25-35 prosent mindre CO2 enn olje.

Erstattes et gammelt kullkraftverk med et nytt gasskraftverk, kan utslippene reduseres med opp til 70 prosent.

Statsminister Jens Stoltenberg har skiftet syn på gasskraft flere ganger i løpet av 90-tallet. Som AUF-leder så han gass som alternativ til vannkraft, som statssekretær i Miljøverndepartementet var han motstander av gasskraft, men i 2000 var han med på å felle Bondevik-regjeringen som nektet å bygge gasskraftverk på Kårstø uten CO2-rensing.

Sju år seinere kom Stoltenberg med sin berømte nyttårstale da han uttalte at Norge skulle bli først i verden med fullskala rensing av CO2 fra gasskraftverket på Mongstad og at dette skulle bli ”vår månelanding”.

Statsministerens løfte var at dette skulle skje innen sju år. Som kjent er disse løftene brutt. Verken Mongstad eller Kårstø har funnet en god nok renseteknologi. Det eneste sikre er at dette vil ta enda flere år og koste enda flere milliarder.

Norske politikere står ganske alene om sin skepsis til gasskraft. Internasjonalt er det en klar trend blant politikere, næringslivsledere og forskere at gasskraft vil styrke sin posisjon.

Oxford-professor Jonathan Stern er en av dem. Han mener gass er løsningen på verdens energiutfordringer fordi den vil bane vei for billigere, sikrere og miljøvennlige energileveranser.

Antall gasskunder i EU-landene øker mer enn for noen annen energikilde og i OECD beregner man at 80 prosent av alle nye kraftverk som skal bygges innen 2020 vil velge gass som energikilde.

Takket være vannkraftressursene kan Norge eksportere nesten all gass, men det fortoner seg ganske meningsløst at vi på grunn av kraftkrise i perioder må importere strøm basert på vår egen eksportvare.

I Tyskland bygger Statkraft urensede gasskraftverk og i Qatar driver Hydro verdens største aluminiumsfabrikk basert på gasskraft, mens Alcoa nektes å bygge aluminiumsfabrikk i Finnmark fordi norske myndigheter ikke vil tillate bruk av gasskraft fra Snøhvit-anlegget.

Et nytt gasskraftverk med rensing i Elnesvågen i Fræna ville løst kraftkrisen i Midt-Norge, men dette har regjeringen nå avslått til tross for at det bare skulle koste 10 prosent av Mongstad-kostnadene.

Stortingets klimaforlik og en flertallsregjering med SV er blitt en bremsekloss for et mer nyansert syn på gasskraft. Og bakom lurer alltids Frederic Hauge med pisken sin.