ØYET ELDES: Øyets "sensor" kan i utgangspunktet takle opp mot 500 megapixler. Men øyet eldes og kvaliteten synker. (Bilde: Roald, Berit SCANPIX)

ALDER OG SYN

Øyet

Øk dybdeskarpheten

Er man i brilletrengende alder, men ikke har dem for hånden når en tekst skal leses så mys eller stikk et lite hull i et visittkort el.l. og se i gjennom dette.

Det reduserer lysmengden inn på øynene, men det øker også dybdeskarpheten.

Monovisjon

Er man godt over i brilletrengende alder, men ikke vil bruke dem, kan man korrigere det ene øyet til lesesyn. Det kan gjøres med en laseroperasjon, eller ved å bruke kontaktlinser. Hjernen vil etter hvert lære seg og fungere bra selv om øynene er forskjellige, men det er ofte ikke ideelt.

Blir man trett av skjermarbeid er det tre ting som må sjekkes:

1. Ergonomi og spesielt sittestilling.

2. Plassering av skjerm med hensyn på innsynsvinkel og reflekser

3. Bruk av korrekte briller

Det er lett å trekke parallellen til vår elektronikkverdenen når vi ser på øyet: Det er et fantastisk instrument, ikke ulikt et moderne kamera.

Lyset fra omverdenen kommer inn og treffer den første linsen – hornhinnen. Her skjer 2/3 av lysbrytningen som trengs for at lyset skal treffe riktig innerst i øyet.

Deretter passeres den kontinuerlig regulerbare blenderen – iris (pupillen), som er åpningen i regnbuehinnen, og som sørger for at riktig mengde lys kommer inn i øyet. For mange eller for få fotoner vil gjøre at bildet havner utenfor arbeidsområdet til sensoren.

Etter å ha blitt brutt og lysregulert passerer lyset gjennom zoomlinsen. Det er linselegemet som tar seg av den siste del av lysbrytningen og avstemmer den etter hvor langt det er til motivet objektet som skal være i fokus.

Linselegements oppgave er å få fokus plassert innerst i øyet hvor sensoren – retina (netthinnen) sitter.

Hvor mange megapiksler retina har, er et annet spørsmål. Noen peker på at oppløsningen er svært stor. Et sted mellom 200 og 500 megapiksler.

Men når vi bruker synet er det bare et lite område vi ser på som får nytte av den høye oppløsningen. Resten av synsfeltet er lavoppløselig. Hjernen ville neppe kunne behandle en kontinuerlig videostrøm fra 500 megapiksler.

Akkurat som i et kamera er det altså to motor/muskel-styrte bevegelser i øyet. Det er reguleringen av lysmengde og reguleringen av fokuspunkt.

Aldring

I motsetning til digitale kameraer, varer våre to ansiktsmonterte biologiske varianter livet ut. En slik levetid klarer ikke noe digitalkamera. I løpet av et 80 år langt liv brukes de aktivt mellom 400 000 og 450 000 timer. Det sliter selv på en selvreparerende biologisk mekanisme.

Øyet kan rammes av en rekke lidelser, men den alle som lever lenge nok får føling med er presbyopi. Et fint latinsk navn på det som på folkemunne kalles gammelmannsyn, og som dessverre også rammer damer.

Hele poenget med linselegemet er at det skal forme seg og fokusere lyset ned på netthinnen. Jo lengre bort objektet befinner seg, desto mindre trenger det å endre lysbanen.

Det er nok lettere å lage gode aldringsbestandige linser i glass enn i organiske materialer, men naturen har ikke desto mindre gjort en ganske imponerende jobb.

RAMMER ALLE: Nærpunktet som vi klarer å fokusere på flytter seg med årene. Donders kurve viser hvor fort det flater ut når man blir eldre.
RAMMER ALLE: Nærpunktet som vi klarer å fokusere på flytter seg med årene. Donders kurve viser hvor fort det flater ut når man blir eldre.

Selve øyelinsen er en helt glassklar og svært myk liten kule. Ved fødselen. Deretter bærer det utfor bakke.

Linselegement kan naturlig nok ikke ha blodårer. De ville ha stengt for lyset. Derfor ernærer cellene i den seg ved diffusjon. Etter hvert som vi eldes, og det skjer omtrent med det samme vi blir født, begynner linselegemet å fylles opp med cellemateriale og det gjør at den blir stadig stivere. Og på lang sikt mindre gjennomsiktig.

Linselegemet er “montert” i slik at det kan strekkes og formes av muskler festet i øyeveggen.

Etter hvert som årene går blir linselegemet stadig stivere, og det går ut over formbarheten. De færreste legger merke til at det skjer en forandring før “armene blir for korte”. Det som skjer er at fokuspunktet ikke lenger kan flyttes innenfor lesesonen.

Holder man Teknisk Ukeblad enda lengre unna blir bokstavene for små. En tiåring kan fremdeles se skarpt på 8 cm hold, og i 40-årsalderen har man fire tiår med tilstivning bak seg.

Forverring

Dessverre stopper ikke utviklingen. Linselegement blir stadig stivere og gjør at nærmeste fokuspunkt flytter seg stadig lenger unna på baksiden av netthinnen.

Og ikke nok med det. Lever man lenge nok, vil man oppleve at linsen blir mer uklar. Opphopningen av cellemateriale gjør det litt vanskeligere for lyset å trenge gjennom. Det gjør også at lys som kommer inn fra siden reflekteres og spres i øyet, og det kan være ubehagelig når man kjører bil i mørket.

Fargesynet forandrer seg også. En av grunnene til dette er at den aldrende linsen absorberer etter hvert mer av det blå lyset, slik at det man ser på får et mer gulaktig preg. Dette merkes ikke så mye, men et råd er å ikke diskutere fargenyanser med yngre mennesker. De har som regel rett!

Briller må til

Inntil vi kan lage en kunstig fleksibel linse, som er lik den vi er født med, trenger folk med normalsyn hjelp til å lese eller se på dataskjerm når de kommer til 40-årsalderen.

Teoretisk er det mulig å laserforme hornhinnen slik at den bryter lyset enda mer, men det gjør at folk med normalsyn trenger briller når de skal se på lenger hold. Ingen god ide.

Best på kontoret

Når man for alvor oppdager behovet for briller på nært holder, trenger man ofte en styrke på rundt +1 for å gjenskape et skarpt lesesyn. Men i det lange løp er ikke det nok.

Linselegemet fortsetter å stivne og fokuspunktet flytter seg. Når man er ute i 50-årene er mange kommet til at det trengs briller med cirka +2. På det tidspunktet har den avstanden man fremdeles ser skarpt uten briller flyttet seg ubehagelig langt unna. Det betyr at man heller ikke ser skarpt ting som ligger på skrivebordet litt lenger unna enn lese/skjermavstand.

I et slikt tilfelle vil briller med såkalte nærprogressive brilleglass kunne være et utmerket hjelpemiddel. Vanlige progressive brilleglass er f. eks fra 0 til +2. Til kontorbruker er området fra +1 til +2 mye mer interessant fordi det gir godt syn på skjermen og ellers i det området man har på skrivebordet.

Undersøkelser viser at med briller med nærprogressive glass også reduserer muskelspenninger i nakke og skuldre i forhold til bruk av vanlige progressiver glass. Økt muskelspenning kan være sykdomsfremkallende på lang sikt.

Blending

I et kontormiljø er blending svært lite ønskelig.

Det forstyrrer synet om det kommer kraftig lys inn fra siden. Lyskildene skal være avgrenset slik at det er det sentrale synsfeltet som blir belyst, slik som det er når man ser på en skjerm.

Lyse gardiner kan være en kilde til sekundær blending som sprer lyset inn fra siden.

Kilde: Professor dr philos og optiker ved inst. for optometri og synsvitenskap ved Høgskolen i Buskerud, Gunnar Horgen.