Ved siden av det rent historiske som ligger i menneskehetens første skritt på en annen klode, er noe av det mest bemerkelsesverdige ved hendelsen i juli 1969 at den kom så vidt tidlig.
Likeså at mange av de store problemene Nasa skisserte på forhånd, lot seg løse på så kort tid.
Da den nyinnsatte president John F. Kennedy lanserte idéen i en tale til Kongressen 25. mai 1961, var det gått knappe 44 måneder siden den første satellitten ble skutt opp og bare seks uker siden et menneske hadde vært i rommet for første gang.
Da Nasa for alvor tok fatt på oppgaven, ante romorganisasjonen ikke hvordan ferden skulle gjennomføres teknisk sett. Den visste lite om menneskets tåleevne i rommet og den hadde ytterst mangelfulle kunnskaper om Månens overflate.
Sputnik-sjokk
Bakgrunnen for presidentens tale var USAs behov for et krafttak etter lang tids stigende frustrasjon over Sovjetunionens tidlige romsuksesser. Det begynte med oppskytingen av Sputnik 1, historiens første satellitt, 4. oktober 1957.
Svært mange, og ikke minst amerikanerne selv, syntes det var pinlig at USA, verdens ledende nasjon på høyteknologi, skulle bli slått på akkurat dette området. Dessuten skjedde det i missilkappløpets dager. Frykten for hva Sovjetunionens bæreraketter og styresystemer kunne utrette med militære nyttelaster var ganske utbredt.
Situasjonen ble ikke bedre da Sovjetunionen fulgte opp med Sputnik 2 og hunden Laika alt 3. november 1957. Dessuten kom Sputnik 3, som hadde en masse på hele 1.330 kg, 15. mai 1958. På dette tidspunktet hadde USA, med det tyske rakettgeniet Wernher von Brauns hjelp, omsider fått sin første satellitt i bane. Explorer 1 het den, men massen var beskjedne 13,9 kg. Bærerakett-forskjellen var åpenbar.
Begeret fullt
Sovjetunionens romprogram, under ledelse av Sergei P. Koroljov, sørget for nye triumfer. Luna 2 ble i september 1959 det første kunstige legemet som traff Månen, og Luna 3 klarte fra en langstrakt satellittbane i oktober samme år å fotografere ca. 70 prosent av Månens ukjente bakside.
Da den unge flyvåpen-majoren Jurij A. Gagarin 12. april 1961 ble første mennesket i verdensrommet med en ferd på 1 time og 48 minutter i Vostok 1, var begeret fullt.
Den amerikanske marineoffiseren Alan B. Shepard høstet nasjonal begeistring 5. mai 1961 med sin suborbitale, 15 minutters ferd i Mercury-romfartøyet Freedom 7, men dette og annen amerikansk virksomhet monnet liksom så lite. USA lå langt bak Sovjetunionen i romkappløpet.
Krafttaket
President Kennedys djerve målsetting om "å lande et menneske på Månen og returnere det trygt til Jorden før tiåret er omme" , fikk en umiddelbar og overveldende tilslutning. Den innledet historiens største teknisk-vitenskapelige satsing til da.
Omkring 400.000 mennesker fra 20.000 industribedrifter og 200 universiteter var involvert i 1966, da aktiviteten var på sitt høyeste. Konkurransen var hard, men stimulansen og innsatsviljen stor. Forholdsvis romslige bevilgninger tillot grundig prøving slik at de beste løsningene ble valgt, og kvalitetssikringen var jevnt over god.
Programmet kulminerte da Apollo 11's månelandingsfartøy Eagle med astronautene Neil A. Armstrong og Edwin E. Aldrin om bord landet i Stillhetens hav 20. juli 1969 klokken 21.17.42 norsk tid. Ekspedisjonens tredjemann, Michael Collins, var igjen i kommandoseksjonen Columbia, som kretset rundt Månen i en ventebane. 21. juli klokken 03.56.20 satte Armstrong venstre fot på måneoverflaten med ordene "Et lite skritt for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten".
Ytterligere landinger ble gjennomført med Apollo 12, 14, 15, 16 og 17. Apollo 13 skulle ha landet, men en eksplosjon i en oksygentank nesten 330.000 km fra Jorden ga en nødsituasjon som astronautene så vidt klarte seg ut av.
I ettertid ble det bekreftet at Sovjetunionen gikk inn for å landsette mennesker på Månen før USA. De mislyktes hovedsakelig på grunn av problemer med en diger bærerakett, fordi Koroljov døde tidlig 1966 og fordi det i lengden ikke var mulig å overvinne bredden i USAs teknologi. Slik det gikk, inntok stormakten i vest lederrollen i romkappløpet, og gjenvant selvtilliten.
I tillegg til prestisjegevinsten skaffet Apollo-programmet, blant annet gjennom 382 kg utvalgt, returnert prøvemateriale, en masse ny viten om Månen. Dessuten en hel del biprodukter vi fremdeles drar nytte av. Prisen var 24,5 milliarder 1962-dollar, men da er de forberedende Mercury og Gemini-programmene inkludert.
Hadde USA landet bemannede romfartøyer på Månen uten kappløpet? Sannsynligvis, men langt senere enn tilfellet var.
Norge i rommet
Norges inntreden i internasjonal romvirksomhet har vært langsom og forsiktig. Vi valgte ikke å delta i Esro (European Space Research Organisation) i 1960-årene, og ble fullverdig medlem av etterfølgeren ESA (European Space Agency) først i 1987.
Likevel var Norge hele tiden aktiv både på forsknings- og industrisiden. På forskningssiden bygde innsatsen på områder der vi tradisjonelt har vært sterke - geofysikk, kosmisk fysikk og solfysikk. På industrisiden har telekommunikasjon vært prioritert, med deltakelse i maritime satellittprosjekter og medlemskap i brukerorganisasjoner som Intelsat og Inmarsat.
I dag er den økonomiske rammen for romforskning i Norge ca. 105 millioner kroner, hvorav 65 millioner kanaliseres gjennom ESA og resten går til nasjonale og bilaterale prosjekter.
De viktigste satsingsområdene for den industrielle virksomheten er telekommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon. Verdien av romrelaterte, norskproduserte varer og tjenester i 2003 var ca. 4,8 milliarder kroner, en liten nedgang fra 5,1 milliarder kroner i 2002.
Norges forhold til ESA ivaretas av Norsk Romsenter, som i 2004 ble et forvaltningsorgan under Nærings- og handelsdepartementet. Norsk Romsenter har 18 ansatte, får i 2004 et offentlig tilskudd på 272 millioner kroner og forvalter statens eierinteresser i Andøya Rakettskytefelt AS (90 %, 43 ansatte, 42 millioner kroner i omsetning 2003) og Norsk Romsenter Eiendom AS (100 %, 50 % eid av Kongsberg Satellite Services AS, 51 ansatte og 112 millioner kroner i omsetning 2003).
