Det er dyrt å rense opp forurenset grunn og forurensede sjøsedimenter. Enkelte opprydningsprosjekter i Norge kan koste flere hundre millioner kroner. Da er metodevalg og kunnskap vesentlig for optimal prøvetaking. Det hjelper lite at analysemetodene og deteksjonsgrensene stadig forbedres, dersom selve prøvene ikke er representative, hevder Norsk Vannforening og Nordtest – som nylig samlet fagfolk til seminar om prøvetaking.
Analysemetodene er ikke nødvendigvis det viktigste, men det er tvingende nødvendig at prøvene tas korrekt. Ekspertene var skjønt enige om dette.
Problemet er å få prøvetakingskompetanse ut til eksempelvis kommunene, slik at man vet hvor prøvene skal tas og hvor mange som må til. Det vanskeligste er å få gode prøver i grensesnittet vann/sediment, og dette er det mest interessante området. – Kvalifisert skjønn må brukes ved all prøvetaking, mener forskningssjef ved Norsk institutt for vannforskning (Niva), Jens Skei.
Einar Richter Jordfald fra Miljø-Kjemi Norsk Miljøsenter møtte motbør da han ville ha sertifisert prøvetaking, selv om hans utgangspunkt var at uten gode prøver blir det ikke gode resultater!
Verken forsker Ola Nordal ved Jordforsk eller avdelingsleder Audun Hauge Norges Geotekniske Institutt, trodde sertifisering av prøvetaking var veien å gå.
Pär-Erik Back, sivilingeniør fra Statens Geotekniska Institut, Sverige, har trukket frem i lyset og forenklet en gammel prøvetakingsteori av franskmannen Pierre Gy. Den er ukjent, komplisert, men meget bra. Back sier at det kreves 249 prøver før vi med sikkerhet vet at en forurensningskilde på en kubikkmeter er oppdaget i et område på 20 X 20 meter. Feilkildene er mange. Jo mindre prøveelementene som tas ut, er, jo større blir feilmarginen. Derfor avgjør hensikten med prøvene hvor mange prøver som må til, og hvilke metoder som bør benyttes.
