PARADOKS: Mens CCS, som det nok en gang utsatte månelandingsprosjektet på Mongstad, får milliarder på milliarder, må Enova regne på hver krone. Et paradoks, mener forsker. (Bilde: Scanpix)

– CO2-fangst ble et politisk kompromiss

  • Kraft

Hun viser til at regningen for CO2-fangst og lagring vil kunne havne et sted mellom 25 og 40 milliarder kroner.

– Det er like mye som Norges årlige forsvarsbudsjett.





Strider mot all teori

Lerum Boasson er i ferd med å avslutte sin doktoravhandling, hvor hun ser på hvilken innflytelse EU har hatt på energipolitikken i Norge de siste ti årene.

Hun har sett på tre ulike områder; CO2-fangst og -lagring (CCS), fornybar energi og energieffektivisering i bygningsmasse.

CCS skiller seg klart ut:

– Her har små, marginale aktører hatt mye makt. Det strider mot all statsvitenskapsteori. CCS ble først drevet frem av et fåtall forskere og miljøbevegelsen. Men det ble etterhvert et nødvendig politisk kompromiss, for å få enighet i regjeringsforhandlingene.





Mye ære

Forskeren har inntrykk av at statsminister Jens Stoltenberg i utgangspunktet ikke var noen forkjemper for CCS.

– Men det ble et politisk mål, og da kunne han like godt slå mynt på det. Saken har blitt utrolig viktig politisk. Jens Stoltenberg har investert mye prestisje i dette prosjektet.

Les også: Klager CCS-krav til Esa

– Kunne fått et bedre månelandingsprosjekt

Statoil ville ikke

Lerum Boasson har gjort nesten hundre intervjuer med aktører i byråkratiet, næringen og EU.

Hun har ikke inntrykk av at Statoil noen gang har vært spesielt interessert i CCS, og heller ikke et gasskraftverk i tilknytning til oljeraffineriet på Mongstad.

– Statoil har aldri ønsket CO2-fangst og -lagring. I utgangspunktet ville de heller ikke ha gasskraft uten rensing på Mongstad. Først etter årevis med jobbing, klarte man å overbevise ledelsen om å bygge gasskraft.

ØKONOMIEN STYRER: - Hvis klimasituasjonen hadde kommet for 30 år siden, ville ingeniørene antagelig fått mer rom til å gjennomføre ny teknologi. Men i dag er det finansøkonomien som styrer, mener forsker Elin Lerum Boasson. Mona Sprenger

Pengene styrer

– Sier Statoil til deg at de ikke er interessert i CO2-fangst?

– Nei, det er noen i Statoil-systemet som virkelig vil dette. Hvis klimasituasjonen hadde kommet for 30 år siden, ville ingeniørene antagelig fått mer rom til å gjennomføre ny teknologi. Men i dag er det finansøkonomien som styrer. Derfor bryr få seg om annet enn det som skjer offshore, der avkastningen er størst. Til og med landbasert petroleumsvirksomhet er lite lønnsomt, sier forskeren, som tviler på at Statoil ville ha lagt til rette for CO2-fangst på Sleipner i dag.

– De ville først ha regnet på det og kommet frem til at det ikke ville være lønnsomt. Tenkningen og styringen er annerledes.

Les også: CO2-lager lekker

Tette forbindelser

Lerum Boasson synes det er bemerkelsesverdig at prosjektet kom opp til tross for motstand fra oljeindustrien:

– Det er veldig tette forbindelser mellom Statoil og Olje- og energidepartementet (OED). Mens OED operer som en vaktbikkje overfor kraftbransjen, jobber departementet for å fremme oljeindustriens interesser. Det er en mye mer naturlig informasjonsflyt til Statoil enn til Statkraft.





Fornybar satsing

Mens det sterke politiske fokuset på CO2-fangst og -lagring har fått snøballen til å rulle, har det motsatte skjedd for fornybar energi som vind.

– Politikerne brukte grønne sertifikater som en symbolsak, men saken var ikke viktig nok politisk til at de virkelig tok grep her. Først etter konflikten etter de første forhandlingene med Sverige ble dette prioritert av politikerne.

Fikk styre i fred

Årsaken til at vi har fått en satsing på fjernvarme i Norge er at få brydde seg noe særlig, mener forskeren:

– Hverken kraftselskapene eller toppolitikerne brant for dette. Derfor fikk embetsverket og bransjen styre i fred. Det startet med kompetanse på lavere nivå og utbygging i det små, men så oppdaget kraftselskapene etterhvert at de kunne tjene penger på det. Dermed ble det mer trøkk i utviklingen.





Nasjonale interesser

– Men er det EU som styrer energipolitikken i Norge?

– Det er strengt tatt nasjonale aktører som har drevet energipolitikken de siste ti årene. Mange snakker om EU som en tvangstrøye, men egentlig er handlingsrommet veldig stort. Derfor bør man ikke ta det for god fisk når man hører noen bruke EU-argumenter. Hvordan EU-politikken forstås kommer an på hvem som oversetter EU-regelverket. Det brukes mange ulike virkemidler i Europa, og stort sett har EU liten mulighet til å detaljstyre.

Les også: Norsk membran setter verdensrekord

– Flytt månelandingen til Kårstø

Mener CO2-fangst er botsøvelse