Selv om Alexandria Algard er oppvokst på gård, har hun alltid følt en dragning mot byen.
– Jeg er nok en veldig urban person. Jeg elsker lyden av folk i gatene og at det skjer mye rundt meg. Jeg er kanskje den eneste nordmannen som ikke liker å gå i fjellet. Jeg får mye mer sjelefred av en helg i København, sier hun.
Hun flyttet fra Ålgård sør for Sandnes og inn til Stavanger som 16-åring. Deretter bar det videre til Århus for arkitektstudier, før hun fikk sin første jobb i New York.
Gjennom kontakter her fikk hun jobb hos OMA i Rotterdam, før hun tok et utvekslingsår i Tokyo som del av mastergraden. Da den var ferdig, bar det til Sveits og Herzog & de Meuron i Basel.
– Når jeg reiste til disse byene, var det som å reise på en oppdagelsesferd i hvordan byer kan fungere. Den voldsomme nærheten man får i en velfungerende by gjør at livet ditt blir sentrert i gaten du bor og gatene rundt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Jeg følte jeg bare nøt, opplevde, brukte og var til stede i byene, sier hun.
Les også: Franske arkitekter vil bygge vertikal by i ørkenen
Stanget i veggen
Da hun i 2012 flyttet tilbake til Stavanger etter nesten ti år ute, var det for å starte et eget kontor hvor hun kunne styre sin egen hverdag og bidra i prosjekter som utgjør en forskjell.
Prosjekter hun ser ferdigstilt og i bruk i nærmiljøet, istedenfor kunstmuseer i Kina og universiteter i Moskva, slik hun tegnet fra Sveits.
Men Stavanger fungerte ikke som mange av de andre byene hun hadde bodd i.
– Jeg følte jeg stanget hodet i veggen da jeg kom hit og ønsket å ha det samme livet som jeg hadde hatt i de andre byene. Jeg var overrasket over at det ikke var folk i gatene etter klokken fem, selv når det var strålende vær. Jeg tenkte «Hvorfor virker det ikke? Hvor er det skoen trykker og hva gikk galt?». Jeg begynte å tenke over mekanismene for en velfungerende by, og startet i prinsippet en urban undersøkelse av hva som gjorde de andre byene gode, og hva man kan gjøre for å få de samme effektene her på Nord-Jæren, sier Algard.
Dette vekket et voldsomt engasjement i henne. Hun begynte som konsulent i kommunens prosjekt for ny sentrumsplan for Stavanger, og deltok på møter om byutviklingsspørsmål i Næringsforeningen.
Rundt samme tid ble hun styreleder i Stavanger arkitektforening, med innlegg og utspill om utbyggingsprosjekter og reguleringer i lokale medier. Hun begynte også å holde månedlige byutviklingsdebatter på litteraturhuset Kåkå.
Grunnen sprekker under dem: Grunnen sprekker under dem: Nå flytter de hele byen
Avgjørende synlighet
Algard mener denne synligheten i lokalsamfunnet er viktig. Arkitektene må engasjere seg og vise at de sitter på kunnskap som er nødvendig for å finne gode løsninger på samfunnsutfordringene vi står overfor, mener hun.
– Hvordan skal man starte utviklingen av den kompakte byen når vi så lenge har sverget til sub-urban boligutbygging?
– Det er jo ikke sånn at man kan redde det inn igjen nødvendigvis. Gjort er gjort, men det viktigste er hva vi gjør fra nå av. Jeg tror det er viktig at man innser at vi lever i en annen tid, og at byene kanskje trenger å oppfylle andre kriterier enn de har gjort tidligere, samtidig som vi må tenke på miljøet ved ikke å reise så mye med bil. Suburban utbygging fører med seg ganske mange utfordringer, særlig trafikalt og når det gjelder folks tidsbruk på transport. Folk er ikke interessert i å sitte en time i kø. Vi må kunne lage bomiljøer hvor folk kan leve livene sine effektivt og med høy livskvalitet, sier Algard.
Hun mener man må starte med å lage de byområdene vi har veldig gode og attraktive, slik at folk ønsker å bo der.
– Arkitektur handler om å lage rammene rundt folks liv. Enten det er arbeidsplassen, en gate, kafeen eller boligen. Hvis vi skal lage gode bygde miljøer, må vi forstå hvordan mennesker agerer, og når de trives og ikke trives. Overraskende mange ganger ser jeg løsninger hvor det er tydelig at noen med «bilisthjerne» har planlagt prosjektet.
– En bilisthjerne?
– Hvis du har planlagt for biler lenge, tenker du kanskje at bare du lager plass, så kommer det folk der. Akkurat som det kommer biler når du lager en parkeringsplass. Men mennesker fungerer helt annerledes. De kommer ikke fordi du kaller noe et torg. De kommer dit de trives og liker å være, sier Algard.
Les også: – Det er på høy tid at arkitektbransjen får øynene opp for «den femte fasade»
Å gjenoppfinne noe
Vinkelplassen på Majorstua i Oslo er et eksempel på en plass som var full av liv helt til småbutikkene og kafeene ble byttet ut med en stor bank for noen år siden.
Plassen ble pusset opp, men den ble til et sted folk ikke stoppet opp eller trivdes lenger.
Operaen i Bjørvika er et opplagt eksempel på arkitektur som trekker folk til seg istedenfor det motsatte:
– Konkurranseprogrammet til arkitektkonkurransen sa ikke at de ønsket en opera folk kan gå tur på. Oppgaven var å bygge et operahus. Men arkitektene har gjennom utvikling av konseptet faktisk redefinert hva en opera kan være helt fundamentalt, og gjort et praktbygg til noe folkelig og utrolig tilgjengelig. De har gjenoppfunnet funksjonen en opera kan ha i byen, og gitt folk noe med enorm merverdi. Sikkert mye større enn det noen hadde drømt om. Det er magien i god arkitektur, sier Algard, og fortsetter:
– Jeg tenker at vi må ta den tanken om operataket og lage boliger i byene som har noe ekstra og som man har lyst til å bo i. Jeg tror det ligger et stort arbeid i det å retenke hvordan vi kan bo tettere på bedre måter. Det er store gap mellom eneboliger, rekkehus og dagens leiligheter. Vi mangler noe mellom her som jeg føler ikke er oppfunnet ennå.
– Er nordmenn generelt for opptatt av at vi skal ha hver vår hageflekk?
– Alle må gjerne ha en form for hage. Enten i bakgården, på taket eller på balkongen, men den 200 kvadratmeter store hagen blir verre. Det er vanskelig å utvikle helt nye bokonsepter dersom man skal beholde tankegangen om at alle må ha hver sin hageflekk på bakkeplan for å leve det gode liv. Jeg tenker det kan være vel så bra at flere deler en flott park nede på hjørnet. Vi må kunne se det urbane livet med litt nye øyne.
Les også: Statistisk sett: Dette er huset flest vil bo i
Tror på gulrot
Algard mener at mange av byene våre bare eser utover og begynner å henge sammen fordi folk fortsatt bor i eneboliger, men i mer tettbygde strøk.
Hun trekker frem Porsgrunn–Skien og Sandnes–Stavanger som eksempler på «bybånd» som henger sammen uten å være tette byer eller å ha et urbant og sosialt bymiljø.
– Måten vi har bygd ut landet på har gjort store deler av Norge veldig personbilavhengig. Det igjen blir til en litt ond sirkel som gjør at byene eser enda mer ut, fordi man allerede er avhengig av bil og bilene krever så mye plass, sier hun.
– Hvilken rolle mener du biler og kollektivtransport skal ha i en bra by?
– Alle i Norge kan ikke reise kollektivt, men i større områder rundt de sentrale bykjernene våre må det satses kollektivt. Det handler ikke bare om å være restriktiv på parkeringsplasser og kreve bompenger for å gjøre bilkjøringen dyrere. Det må også legges opp til at folk skal trives med å gå eller sykle, og ingen synes det er kjekt å gå tre kilometer til jobb langs en brun støy-skjerm, eller å sykle klemt mellom en trailer og et rekkverk. Er det ikke kjekt, gidder man ikke. Det handler om å legge til rette for at folk tar de valgene man ønsker at de skal ta fordi det er det beste valget. Jeg tror på gulrot, sier Algard.
Les også: Arkitekten var lei av alle energikravene. Her er resultatet
Presidenten
16. september valgte representantskapet i Norske arkitekters landsforbund (NAL) Alexandria Algard som president.
Hun er valgt for en periode på tre år, og er tidenes yngste NAL-president. For Algard selv er alder bare et tall. Hun er mest opptatt av å ta fatt på oppgavene internt og eksternt.
Eksternt er det arkitektenes synlighet og rolle i samfunnsutviklingen som er hjertesaken hennes. Å skape en forståelse av hva arkitekten kan og hvordan god arkitektur bidrar til å gi folk bedre livskvalitet. Det har vi vært innom.
Internt vil hun viske ut det hun opplever som et uheldig skille mellom lokalforeningene og NAL sentralt.
– NAL og lokalforeningene er én pakke, og jeg håper vi skal få til at det føles sånn. Lokalforeningene er veldig viktige for våre 4200 medlemmer, hvorav halvparten bor spredt rundt i landet utenfor Stor-Oslo. Det er gjennom lokalforeningene NAL er til stede i hele landet, og det er viktig å styrke samarbeidet her slik at arkitektene kan sette dagsordenen lokalt, enten det er i debatter om det nye torget, skolen eller byggehøyder. Vi må kommunisere bedre og spille på lag, sier Algard.
– Hvordan mener du arkitektene bør spille på lag med ingeniørene?
– På den ene siden er det viktig at arkitekten får fritt spillerom i konseptfasen til å utvikle ideene. At man kan utvikle konsepter som ikke blir til størrelsen på søylene umiddelbart. Samtidig utvikler man jo prosjektet sammen, og både ingeniøren og arkitekten har samme mål om å lage et godt bygg. Akkurat som utfordringene internt i NAL, handler utfordringene ingeniører og arkitekter imellom om kommunikasjon, sier Algard, som bare i høst holder en rekke foredrag om byutvikling rundt omkring i landet.
– Jeg bruker mye tid på å kommunisere hva som må til for å lage gode byer. Arkitekter må slutte å være så tause.
Les også: Den flytende byen skal romme tre fjell og 50.000 innbyggere
