LØS SNIPP: Når Håkon Karlsen skal ha middagshvil, må bikkja Asterix pent flytte seg. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
- GOOD AFTERNOON, LYNGEN: Professor Neil Gershenfeld fra MiT i Boston diskuterer møtet han og Håkon Karlsen (til høyre) skal delta i med Kofi Annan om kort tid. Til høyre Jørgen Karlsen. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
TROLSK: Håkon Karlsen føler det som et eventyr at et av verdens ledende universiteter har etablert seg i Lyngen i Nord-Troms. - Det føles helt uvirkelig, sier han. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
HYTTER FOR BESØKENDE: Rundt hovedhuset står fire delikate hytter ferdige, men flere er under oppføring. Her skal studenter, gründere og forskere bo mens de arbeider på Fablaben. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
HESTER I MØNET: Hester er et gjennomgående tema i bygningene. Håkon Karlsen driver sammen med kona aktivt med hester, og har 15 lyngshester i stallen. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
LUNT INNE: Inne i hovedhuset på MiT Fablab Norway har Håkon Karlsen sørget for en lun stemning. Her er det åpent for alle med gode ideer. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
BÆÆ-Æ-Æ: Håkon Karlsen ble lei av å løpe etter sauer i steinura. Derfor lagde han en elektronisk sauebjelle som plotter inn sauene på et kart. (Bilde: FABLAB)
ÅPENT HUS: Naboer og folk kommer og går, og barna spiller en sentral rolle i oppbyggingen av MiT Fablab Norway. Her er Jan Solberg fra bedriften Loca, Stephan Hoffman med barnebarnet Jill Martha på fanget, med Håkon Karlsen i forgrunnen. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
VISIRVISKER: Ken Rune Myrvang ble lei av å ikke se skikkelig gjennom visiret når det regner. Nå arbeider han for å utvikle en visirvisker på MiT Fablab Norway. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
PEILER INN SAUER: Antenna tar imot signaler fra sauebjellene i Lyngsalpene. Her er senioringeniør Ken-Arne Jensen ved Universitetet i Tromsø på befaring. (Bilde: FABLAB)
VISIRVISKER: Ken Rune Myrvang ble lei av å ikke se skikkelig gjennom visiret når det regner. Nå arbeider han for å utvikle en visirvisker på MiT Fablab Norway. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
TROLSK: Håkon Karlsen føler det som et eventyr at et av verdens ledende universiteter har etablert seg i Lyngen i Nord-Troms. - Det føles helt uvirkelig, sier han. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
DELTAR I PROSJEKT: Skoleelever skal bidra til nytenkning i prosjekter ved MiT Fablab Norway. Her er det Ida Helen Sørensen, Hans Kristian Bruvåg (i midten) og Knut Eirik Jørgensen som deltar i prosjektet med visirviskeren. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
LEKKERT BYGGVERK: Slik ser langbygget ut i MiT Fablab Norway, som er bygd i vikingstil etter at Karlsen har funnet rester etter en jernalderbosetting på stedet. (Bilde: ESPEN LEIRSET)
TROLSK: Håkon Karlsen føler det som et eventyr at et av verdens ledende universiteter har etablert seg i Lyngen i Nord-Troms. - Det føles helt uvirkelig, sier han. (Bilde: ESPEN LEIRSET)

Bygger et nordnorsk hi-tech eventyr

En hissig askeladd står bak.

Mellom stupbratte fjell og trange fjorder i Lyngen i Nord-Troms er eventyrgården i ferd med å reise seg. Her er det ikke Espen Askeladd, tusser og troll som regjerer, men tvert imot jordnære gründere, forskere og teknologer. Vel, det er bare delvis sant. Sjefen på gården er nemlig både en askeladd og en frittalende gründertype.

– Jeg vil ikke akseptere og slettes ikke godta at forskningsbegrepet kun gjelder for institutter og FoU-avdelinger! At noen papirtigre skal ha enerett på begrepet forskning og utvikling – ikke faen! Det må de ikke innbille seg! fyrer Håkon Karlsen av. Rundt ham sitter flere og jobber på PC-er. Ingen løfter et øyenbryn. Her vekker banneord like mye oppmerksomhet som Nils Arne Eggens kjeftbruk på Lerkendal.

Teknisk Ukeblad er på besøk i lokalkontoret til Massachusetts Institute of Technology (MiT). Inneklemt mot Lyngsalpene knappe ti mil fra Tromsø er gården i jernalderstil i ferd med å reise seg. Langhuset er allerede oppe, og de første hyttene som studenter fra Boston, gründere og forskere skal bo i, står parat. Men hva er det egentlig MiT bygger i Lyngen?



En ny æra

Filmen Star Trek hadde replikatoren – en dings som kunne lage ethvert produkt, atom for atom. I Haikerens Guide til Galaksen fantes Nutri-Matic-maskinen som lagde de lekreste drinker molekyl for molekyl. Nå jobber en gruppe forskere for å realisere ideene du kanskje trodde var science fiction.

En fablab er første steg på veien mot realisering av replikatoren og Nutri-Maticen, mener professor Neil Gershenfeld ved teknologiens høyborg MiT. For noen år siden startet han opp faget «How to make (almost) anything». Han registrerte at faget ble svært populært, og fortsatte arbeidet bak personlig fabrikkering. I boka «Fab. The coming revolution on your desktop – from personal computers to personal fabrication» skisserer Neil Gershenfeld sine ideer. Forskeren tror at vi i framtida vil bygge opp tingene vi trenger, atom for atom. Målet med fablabbene er å utstyre oppfinnere med verktøy for å oversette ideer om produkter til ferdige prototyper.



Tapt for alltid

– Med personlig fabrikasjon mener jeg at vanlige folk utvikler sine egne teknologiske løsninger – der de er, forklarer Gershenfeld. Et eksempel er Håkon Karlsens ti år gamle oppfinnelse. Sauebonden var lei av å lete etter sauer som hadde gjemt seg i de bratte Lyngsalpene. Han utviklet derfor en sauebjelle som består av en elektronisk klave med sensorer som detekterer bevegelse og dyrets posisjon. Systemet gir rapport om dyrenes posisjon, og informasjonen presenteres i digitale kart på en PC. Bonden varsles via SMS dersom sauen ikke beveger seg og systemet mistenker at dyret er dødt. I dag har Telenor-avleggeren Telespor overtatt produktet, og jobber videre med uttesting og markedsføring.

Det var denne avanserte sauebjella som trigget Neil Gershenfeld. En slik idé kunne ikke blitt unnfanget og utviklet ved et kontor i Boston, Oslo eller for den saks skyld Tromsø. Forskningsmiljøene må ut. Ut i verden!

I dag har Gershenfeld og MiT etablert ni fablabber rundt omkring i verden. I den indiske landsbyen Pabal får en melkebonde betalt ut fra fettinnholdet i melka. Studenter ved en teknisk høyskole i nærheten brukte en fablab til å lage en sensor som gir bøndene et presist måleverktøy til å måle fettinnholdet. På landsbygda i Ghana bruker lokale folk fablabben til å lage bildeler, landbruksverktøy og radioantenner. Og i MiTs hjemby Boston bruker familier fablabben til å lage trådløse kommunikasjonsnettverk.

– Vi må slutte å lage teoretiske problemstillinger som folk ikke er opptatt av. En nabo herfra havnet på universitetet, og endte opp med å skrive doktorgrad på giraffers fordøyelse i Serengeti. Nå er han tapt for alltid, illustrerer nordlendingen.

– Vi må ikke akademisere alt! Vi trenger en praktisk tilnærming, understreker 55-åringen. Målet er ikke å utvikle ny teknologi, men å finne nye måter å benytte kjent teknologi på.

– Vi skal ikke lage nye sensorer, eller sitte og utvikle nye helvetes finurlige saker. Vi skal sette sammen kjent teknologi på nye måter. Hvis noe nytt må lages, får vi andre til å gjøre det, fortsetter han i et forrykkende tempo. Håkon Karlsen reiser seg fra stolen og beveger seg mot kontorplassen noen meter lenger bort i det åpne lokalet.

– Æ har jo jobba med det jævla statsbudsjettet, så æ finn ingenting lenger! nærmest roper nordlendingen mens han dukker ned i dokumenthaugen på skrivebordet. Innimellom papirene finner han en pussefille til brillene. Ut seiler et lite papirark med et dikt på.

– Men i helvete, sier han og klør seg i hodet.

– Jaja, se på det her imens. Det e et dikt som han Melvin King skreiv te mæ, sier han og slenger en lapp bort mens han fortsetter letingen før vi rekker å spørre hvordan han har møtt den amerikanske kunstneren.



Uvirkelig

På fablabben utenfor Tromsø er snippen løs og mange stikker innom for å hilse på. Både for å slå av en prat med Håkon og de andre som jobber der, men også for å diskutere nye ideer. Hytter for tilflyttere fra MiT, gründere og andre nysgjerrige står klare. Det er bare å pakke trusa, deodoranten og laptopen og flytte inn.

– Alle som har gode ideer er velkommen. Her er det åpent hus, buldrer lyngsværingen. Ute er det mørkt, kaldt og nordnorsk november. Men inne er det lunt. Her ligger saueskinn på en brisk ved siden av kontorpulten. Når matfar Håkon skal ha middagshvil, skyver han gårdshunden Asterix til side og legger seg ned – side om side med utviklerne som sitter og jobber. Langs veggene i det svære langhuset er det rigget til PC-er hvor tre-fire ingeniører sitter og jobber. Men det er plass til flere. I disse omgivelsene skal ideene yngle. Håkon har bygd gården i tusen år gammel stil. Det har han fått over 60 millioner kroner i støtte til. Et ekte langhus i jernalderstil, med hytter rundt. På tunet bortenfor skal det bygges flere kontorlokaler i det som blir hovedhuset for inkubatorvirksomheten samt et produksjonslokale for sammenstilling av produkter. Dette skjer på tuftene av en tusen år gammel jernalderbosetting på Solvik gård.

– Omgivelsene skal være sånn at du aldri glemmer at du har vært her. Du kommer ikke til å glemme det, gjør du vel? spør den nylig pensjonerte sauebonden og stirrer strengt på Teknisk Ukeblads utsendte før han braser ut i en smittende latter.

Vi må gi ham rett. Et besøk på fablab i Lyngen er noe som er vanskelig å glemme. Det skyldes ikke bare de ytterst spesielle bygningene ved Lyngenfjorden. Det skyldes også personen Håkon Karlsen. I lokalmiljøet er han kjent for å være full av røverhistorier. Det er mange som setter ham i bås med mer kjente nordnorske historiefortellere. De som er kjent for å ikke la sannheten komme i veien for en god historie. For eksempel at det verdensledende universitetet MiT skulle etablere seg i Lyngen. Med Håkon Karlsen som «director». Mange naboer har ment han er sprøyte gal.

– Det er jo noe uvirkelig over det. At Kofi Annan inviterer en snedig fyr fra Lyngen for å fortelle om fablab, og at en av verdens mest intelligente mennesker vil starte opp en fablab i Nord-Norge, sier Håkon. I desember skal han møte FNs generalsekretær for å fortelle hva fablab er. Den intelligente fyren Håkon snakker om er MiT-professor Neil Gershenfeld. Gershenfeld figurerer på en rekke lister over USAs og verdens mest betydningsfulle intellektuelle. Han har skrevet bøkene «When things start to think» og «Fab», og er leder av Center for Bits and Atoms ved MiT i Boston. Dette er en avlegger av det anerkjente MiT Media Lab, som blant annet har utviklet lavkost-PC-en som FN ønsker å distribuere til barn i fattige land.



– Good afternoon, Lyngen!

En smilende Neil Gershenfeld flimrer på lerretet og er live fra Boston i langhuset på Solvik gård. Han småprater litt med Håkon og sønnen Jørgen, før han begynner å planlegge møtet med FN-bossen.

– Kofi Annan would like to meet both of us next month, begynner Gershenfeld. Han er fornøyd med den voldsomme oppmerksomheten billig-PC-en fikk i verdens medier. Men han er mer opptatt av at flere skal få anledning til å LAGE teknologi, ikke bare motta den.

Dette er bakgrunnen for at Gershenfeld har vært initiativtager for å opprette en rekke fablabber rundt om i verden. Den i Lyngen er den eneste i Europa. I forhold til universitetene vi kjenner fra byene, skal fablab være mer utradisjonell.

Håkon har et elsk/hat-forhold til universitetet. Han er utdannet ingeniør og master i innovasjonsledelse, men synes mange forskere er for opptatt av skrivebordsteorier og har lite kontakt med den virkelige verden.



Visirvisker

– De beste forskerne vi har er jo «ongan», skyter han inn. Håkons postulat er at alle forskningsprosjekter ved fablab skal ha med flere skoleelever. Ikke først og fremst for elevenes egen skyld, men fordi han tror prosjektene blir bedre av det.

– Ungene er ikke fanget i tankemønstre. De tenker fritt, og stiller spørsmål fra et helt annet utgangspunkt enn oss. Derfor er det fra dem vi kan få de gode ideene, sier han.

Rundt det store konferansebordet sitter et par gründere fra Tromsø, tre skoleelever og Håkon Karlsen. Gründerne har sett seg lei på dårlig sikt når de kjører MC i regnvær. Mange har prøvd før dem, men de vil gjøre alvor av planen om å lage en visirvisker. Når regnet slår mot visiret, blir sikten dårligere og farlige situasjoner oppstår lettere. Gründer Ken Rune Myrvang begynte å jobbe med ideen for et drøyt år siden, men sier prosjektet tok en ny vending da han kom i kontakt med fablabben.

– Vi søkte etter et miljø å være i, hvor ideene myldrer. I tillegg trenger vi kapital, forklarer Myrvang.



Penger

Ifølge Håkon Karlsen står det mektige kapitalinteresser bak etableringen av fablab. Fab Foundation er et fond hvor avkastningen skal brukes til utvikling av nye produkter i fablabbene rundt i verden. Ifølge Karlsen vil fondet ha en kapital på over 30 milliarder dollar, og dette fondet skal administreres fra Lyngen. Bak dette står Fab Company, hvor amerikanske trustfond skal ha gått inn med en kapital på nesten ti ganger så mye. Altså dobbelt så mye penger som det norske oljefondet! Det høres nesten for utrolig ut til å være sant. Teknisk Ukeblad lykkes heller ikke i å få bekreftet de svimlende summene. I et epostintervju bekrefter Neil Gershenfeld at Lyngen skal administrere Fab Foundation, men han avviser at fondets kapital er på 34 milliarder dollar:

– Det er ikke korrekt. Vi er nå i ferd med å reise kapital. Det er store interesser inne i bildet, men ikke i en slik skala. (¿) Jeg forventer at det vil dreie seg om millioner av dollar, ikke milliarder, skriver forskeren.

Grunnen til at store interesser vil være med å bidra til fablabbene, er håpet om at ideene herfra skal bidra til forretningssuksesser. Gründere som får hjelp fra fablab, betaler til sammen seks prosent av overskuddet som deles på fablabben, Fab Foundation og Fab Company.

– Vi kan tilby hjelp fra idé til ferdig produkt. Samt nærkontakt med verdens ledende forskningsmiljø. Her er det åpent for alle, avslutter Håkon Karlsen og setter seg på saueskinnsfellen sammen med hunden Asterix.