PROTEST, ROPER 41 generaler og admiraler. De normalt så sindige menn frykter for det frie Norge og vår egen evne til å forsvare oss. De etterlyser en politikk som gir landet det forsvaret vi trenger.
Da Norge kjempet for å bli fritt, bygde vi opp et sterkt forsvar, som bidro til at svenskene frivillig gav opp unionen i 1905. Men etter denne tid skjedde det lite, og ingen av den eldre generasjonen glemmer da tyskerne rullet inn 9. april 1940.
Men historien gjentar seg. I dagens Norge er Forsvaret den store taperen. Vi har et 40-talls operative jagerfly, som ikke kan angripe bakkemål og som ikke tilfredsstiller Nato-standard. Vi har 35 år gamle transportfly, som det snart ikke er mulig å skaffe deler til. Orion-flyene som skal brukes til å overvåke våre havområder, skal ut av tjeneste.
I Stortingsproposisjon som legges frem i februar, planlegger regjeringen en sanering av det norske Sjøforsvaret. Ryggraden, MTB-ene, skal bort. Det er ikke nødvendig å være lokalkjent på kysten lenger. Det totale antall fartøyer skal ned i 21. Av disse kan vi regne med at kun 2/3 til en hver tid er operative. Det betyr at hvert fartøy råder over et havområde på størrelse med Troms og Finnmark til sammen.
I følge forsvarssjefen ligger Hæren så langt etter teknologisk at den ikke er i stand til å lede Nato-operasjoner i Norge.
I høst inngikk EUs regjeringer en avtale om å bygge opp en EU-hær. Dit løp vår utenriksminister å tilbød norske styrker. Kanskje han burde undersøke forholdene hjemme først. For det er slik at våre fremste hærstyrker verken har de våpnene eller den nødvendige treningen som skal til for å forvare vårt eget land. Den har ikke engang tilstrekkelig med brukbar ammunisjon.
Skal vi tillate at drømmer om storpolitisk anseelse, som enkelte bærer på, fratar forsvaret av Norge enhver troverdighet? Det blir et av de heteste politiske temaene denne høsten. Utenlandsoperasjonene må ikke bli så fremtredende at de blir en forsvarspolitisk brokk.
