Betydelig eldre enn sitt rykte!

Wolfgang Wiesenack har i Teknisk Ukeblad nr. 25/00 kommentert Furuhaugs termodynamiske fabuleringer. I sitt innlegg har Roar Furuhaug også noen betraktninger om kjerneenergiens opprinnelse og tilsynekomst i vår del av universet. Jeg må dessverre skuffe Furuhaug når det gjelder forestillingen om at dette fenomenet eksklusivt er knyttet til Einsteins formulering av masse-energi ekvivalensen, og så å si manet frem gjennom fysikkens kanskje mest kjente ligning E = mc2 . Dette resultatet, som er en konsekvens av den spesielle relativitetsteorien (1905), gir oss et verktøy for å analysere og beregne de prosessene som foregår på det nukleære nivået, men spaltningsprosesser under kontrollerte betingelser er imidlertid ikke noe originalt menneskeskapt fenomen. Tvert imot.

Da Fermi startet reaktoren under Stagg stadion i Chicago i 1942, trodde man at dette var noe helt unikt i klodens historie. 30 år senere oppdaget franske fysikere at naturen selv hadde slått Fermi med nesten 2 milliarder år, og at det i Gabon i Vest-Afrika fantes uranforekomster der “naturlige fisjonsreaktorer” hadde vært aktive i en periode på nesten 1 million år! I alt er det funnet et titalls slike reaksjonssoner der forutsetningene for nukleære spaltningsprosesser har vært til stede. Det er anslått at noen tonn spaltningsprodukter og mellom ett og to tonn plutonium er dannet i prosessene. I dag er de fleste av spaltningsproduktene og transuranene gått over til stabile stoffer. Plutonium er f. eks omdannet til stabilt bly. Siden de radioaktive omdanningskjedene er kjente, kan man med utgangspunkt i de stabile sluttproduktene si hvor mye radioaktivitet det fantes i begynnelsen.

Resultatet av undersøkelsene omkring disse “reaktorene” viser at visse spaltningsprodukter er transportert vekk, men at mange har vært ekstremt lite mobile. Uran er transportert maksimalt noen titalls meter, mens nesten alt plutonium har blitt på stedet. Man vet at reaksjonssonene har vært mer eller mindre i permanent kontakt med grunnvann, men under de rådende forholdene i området har det likevel vært en ekstrem liten oppløsning og transport av det radioaktive materialet med grunnvannet.

Lærdommen vi kan trekke av en slik “naturlig analogi” er at radioaktive stoffer kan være ekstremt lite mobile, selv uten innkapsling og ekstra barrierer, i akkurat dette aktuelle geologiske miljøet. Reaktorene ved Oklo er imidlertid de eneste naturlige reaktorene vi kjenner til, selv om betingelsene for naturlige kjernereaktorer kan være til stede i flere uranforekomster på kloden.

Per I. Wethe