Best på hjemmebane

Etter nylig å ha sett noe av bredden innen spill og simuleringsmiljøene i Norge, er jeg ikke det minste i tvil om at vi ligger i tet på viktige områder. De norske miljøene rundt mobile tjenester er oppdaterte og dyktige. Mange tror og håper at gode, mobile læringskonsepter vil ha sitt utspring i Skandinavia.

Vi har investert godt og riktig når det gjelder å fokusere den pedagogiske og samarbeidsorienterte siden av e-læring gjennom mange og veldokumenterte prosjekter. Vi har en tradisjon for distribuert læring som strekker seg godt og vel 30 år tilbake i tid. Norge sitter på verdifull kunnskap andre har gjort til eksportvare.

Globalt marked.

Problemet er at e-læringsmarkedet ikke er nasjonalt, det er globalt. Med amerikanske aktører i teten har vi sett selskap som Docent, Saba, NetG og Cisco gjøre butikk av noe vi inntil nylig så på som intern bedriftsutvikling i Norge. Europeiske aktører har fulgt etter og oppdaget at når store bedrifter og offentlige institusjoner er i ferd med å endre hvordan de lærer, vil store deler av opplæringsbudsjettene følge etter og gjødsle e-læringsmarkedet kraftig.

Tross alle knefall i IT-bransjen har e-læring kommet for å bli, og kommet for å endre hvordan vi lærer og samhandler. Norske industribedrifter som går globalt, trenger globale samarbeidspartnere, også på e-læring. Tanken om tog som går, slår en ettersom det ene etter det andre norske industrikonsernet tegner avtaler om e-læringstøtte med globale aktører. Norske miljøer blir stående på perrongen.

Nye markeder

Norge er tradisjonelt ingen stor eksportnasjon. Likevel er det frustrerende å se at på områder der vi har alle forutsetninger for å spille en rolle, velger vi å være best på hjemmebane. Visst er risikoelementet ute større enn i et lite hjemmemarked. Gevinstmuligheten er proporsjonal med risikoen. Den siste tidens velbegrunnede flyfobi har ironisk nok vært gode nyheter for e-læringsbransjen globalt.

Nordmenn har tradisjonelt vært dyktige til å kople offentlig støtte til næringsutvikling. Et av de største markedene som åpner seg for e-læring i dag, er den tredje verden med sitt avgrunnsdype kunnskapsbehov. Med norske bistandsmidler, støtteordninger og spiss e-læringskompetanse burde dette markedet være overmodent for å kunne høstes av norske aktører. Risikoelementet kan balanseres samtidig som man kan trekke på det ypperste av norsk teknologi og pedagogikk for å få fart i prosessene.

Skal vi lykkes på bortebane, er forutsetningene til stede. Det er tankesettet hos norske e-læringsaktører som holder oss på hjemmebane. Støtteapparatet er der, er parat til å ta tak i bedrifter som vil ta utfordringen. Første skritt er å få e-læringsbransjen i Norge i eksportmodus, slik at den ikke blir radert ut i et marked som allerede har gått globalt. Dersom noen skulle føle seg provosert, vil jeg ønske velkommen en debatt som hittil i stor grad har vært fraværende.