Manglet alt
Industrien hadde sin spede begynnelse i 1960-årene på en øy ( Pulau Bukom) i Singapores havnebasseng, med tankfarmer og noen raffinerier. Noen år senere kom de første petrokjemianleggene på en gruppe småøyer i nærheten, men det var først midt på åttitallet at visjonen om å utvikle dette til en viktig industrisektor i Singapore ble omsatt i handling. Jeg siterer fra et intervju i Singapores Strait Times med EDBs styreformann, Phillip Yeo, som har vært en drivkraft i dette (også), om utgangspunktet for petrokjemi: «Vi hadde ikke arealer, heller ikke råmaterialer, ingen kunder for våre fremtidige produkter, ikke noe stort innenlandsk marked, og ingen innenlandske selskaper som var store nok til å gjøre seg gjeldende ved egen styrke. Men vår eksisterende produksjonsindustri var ensidig og sårbar og elektronikk sto for 60–70 prosent av produksjonssektoren. Så vi måtte gjøre noe».
Yeo og EDB kastet sine øyne på de syv småøyene og det grunne farvannet mellom dem og foreslo å lage en stor, kunstig øy. Oppgaven ble gitt midt på nittitallet til Jurong Town Corporation; /http://www.jtc.gov.sg/, et direktorat med ansvar for utvikling av industrieiendommer/parker.
I 2001 står Jurong Island ferdig med et areal på cirka 2650 mål, hvorav 1650 er gjenvunnet fra sjøen. Men øya er allerede et omfattende industrikompleks som huser 55 bedrifter med investeringer på i overkant av 100 milliarder norske kroner. Driften og utviklingen står Jurong Island Corporation for (http://www.jurongisland.com/), med felles infrastruktur for vann, energi, vedlikehold, logistikk og IT-tjenester. Det er bygd en 2,3 km lang bro med seks kjørefelter til fastlandet for å gjøre arbeidsveien enklere for de rundt 6000 som jobber her. Alle sektorene i klyngen er representert; petroleum med lagre, raffinerier og crackere, petrokjemi med spesialanlegg for syntesegass, glykol, etylen, og en rekke andre halvfabrikata og spesial-/finkjemikalier som smøreoljeadditiver, ultrarent hydrogenperoksid og isopropylalkohol for rensing og tørking i elektronikkindustrien.
Klare mål
På samme måte som i de ni andre industriklyngene er alle de store multinasjonale selskapene på plass. DuPont bygger nå sitt tredje Lycra-anlegg til rundt en milliard norske kroner for å betjene det asiatiske markedet. Totalt har de investert over fem milliarder norske kroner på Jurong.
Råstoffene kommer som råolje i tankere fra Midtøsten og ellers i regionen – til samme priser som alle andre må betale. En naturgassledning er på plass fra Malaysia og det er gjort avtale med Indonesias Pertamina om én gassledning fra Natuna Vest og en annen fra Sumatra. Begge skal være operative om to–tre år, og gassen skal, ved siden av råstofforsyning, også brukes i gasskraftverk. Det er også satt av areal for en LNG-terminal som kan fylles med spotlaster fra anlegg i regionen.
Målene er klare; i 2010 skal omsetningen innen klyngen være på minst 400 milliarder norske kroner. Da vil ytterligere 100 nye selskaper være etablert på Jurong Island og kanskje 30.000 personer ha sitt daglige arbeid der.
The Economist skrev 23. desember 1995 en artikkel med tittelen Ungenerous endowments. The natural resources myth, basert på en rapport fra Verdensbanken. Hovedkonklusjonen var at land med store naturressurser synes å gjøre mindre ut av kunnskapsbasert industriutvikling enn land som ikke har det. Etter snart tre år i Singapore er jeg tilbøyelig til å være enig.
