Senior Principal Scientist Charlotte Skourup i ABB.

Bedre styring med mennesket som makker

  • Industri

Om skribenten:

Artikkelforfatteren Charlotte Skourup er senior principal scientist hos ABB. Hun jobber innen forskning og utvikling med fokus på samspillet mellom mennesker og teknologi for industrielle applikasjoner. Skourup har gjort seg bemerket innen dette fagområdet.

I 2004 fikk Skourup tildelt MIT’s TR100 for unge innovative forskere under 35 år. Skourup er også ansatt som førsteamanuensis II ved institutt for teknisk kybernetikk, NTNU.

NFA er 50 år!

Norsk Forening for Automatisering (NFA) ble formelt stiftet 10. oktober 1958. I forbindelse med jubileet har personer fra industrien og forsknings- og undervisningsmiljø fått i oppdrag å skrive flere artikler.

Artiklene tar opp viktige saker og problemstillinger som industrien og samfunnet for øvrig er opptatt av, og gir historiske tilbakeblikk som viser den veldige utvikling som landet har vært gjennom i disse 50 årene.

Industrien strever stadig etter å automatisere industrielle prosesser i større og større grad. Mennesket i automatiseringssløyfen blir i dag sett på som ustabilt, upålitelig og uforutsigbart. Men et bedre samspill mellom operatøren og automatiseringssystemene kan gi en mye bedre og sikrere drift.

Mennesket har gjennom tidene hatt et stort ønske om å automatisere prosesser, teknologi, maskiner og prosedyrer. Motivasjonen spenner fra målet om å øke lønnsomheten og påliteligheten samt å redusere kostnadene til fascinasjonen over at noe fungerer av seg selv. Men også for å unngå menneskelige feil.

Når man hører om større ulykker på land, offshore eller i luften som har konsekvenser for mennesker eller miljøet, er det ikke vanskelig å argumentere for at graden av automatisering bør økes. Slike ulykker kobles ofte sammen med at menneskets handlinger eller mangel på handlinger forårsaket ulykken.

Mennesket i systemet representerer med andre ord en økt sannsynlighet for feilhandlinger som kan gi alvorlige konsekvenser. Men er vi i stand til å automatisere bort mennesket i systemet? Ønsker vi et fullautomatisert system? Hvilken rolle skal mennesket ha i systemet?





Operatørens rolle

I automatiseringens tidlige fase resulterte masseproduksjonen i at man forsøkte å automatisere hele prosessen. Målet var å fjerne arbeiderne helt da disse representerte store kostnader i forhold til maskinene. I tillegg kunne maskinene gjøre jobben raskere og mer presist og ensartet enn mennesket.

Senere overlot man oppgaver som systemdesignerne ikke greide å automatisere til operatøren etter en såkalt «left-over»-metode.

I dag snakker man om at operatøren er involvert i interaksjonen med automatiseringssystemet, altså en del av det. Likevel foregår design og utvikling ofte med utgangspunktet enten i mennesket, teknologien eller organisasjonen.

En klar trend er integrerte operasjoner (IO), som skal bidra til å oppnå mål basert på samarbeid på tvers av disipliner, organisasjoner, geografi og teknologi. Samarbeid er nøkkelordet.





Teknologien, mennesket og organisasjonen

Utviklingen av automatiseringssystemer har i stor grad vært drevet av teknologien, dens muligheter og dens begrensninger. Et eksempel er hvor bra man har greid å modellere og simulere en industriell prosess og forutsi ulike situasjoner. Til tross for en intensjon om et fullverdig menneske-maskin system, blir resultatet fort at alle uhåndterlige situasjoner overlates til operatøren fordi teknologien ikke håndterer det. I tillegg har operatøren allerede det fulle ansvaret for hele prosessen.

I ulykkesrapporten i etterkant vil det stå «menneskelig feil». I situasjoner hvor operatøren må ta over kontrollen av prosessen fordi automasjonssystemet ikke greier å håndtere det lenger, får hun/han bokstavelig talt problemet rett i fanget. Uten historisk kjennskap til situasjonen, en statusoversikt over prosessen eller eventuelle aksjoner som er satt i gang.

I tillegg vil operatøren ofte bli stresset, og arbeidsmengden øker. I slike tilfeller er det større sannsynlighet for at det oppstår misforståelser i «kommunikasjonen» mellom operatøren og automatiseringssystemet. Operatøren vil for eksempel oppfatte en temperaturmåling ut ifra en annen situasjonsforståelse, og ikke notere seg at denne faktisk er uvanlig lav.

Dette eksemplet kan fort resultere i «menneskelige feil», som egentlig har mer å gjøre med design av systemet. Hvis operatøren skal styre etter «brannslokkingsprinsippet», er det helt essensielt at operatøren kontinuerlig har en god situasjonsforståelse for å kunne ta over kontrollen av prosessen. Uten en slik forståelse vil det garantert gå galt.

Automatiseringssystem = samarbeid

Det er fremdeles et potensial for å gjøre automatiseringssystemet enda bedre. Operatøren og automatiseringssystemet må ikke lenger oppfattes hver for seg. Menneskets unike evner til å kommunisere og samarbeide må gjenskapes. Menneske, teknologi og organisasjon går hånd i hånd og må ses under ett.

Automatiseringssystemets rolle skal ikke løse en mengde forhåndsdefinerte oppgaver, men legge til rette slik at det sammen med mennesket skal kunne tilpasse seg endrede situasjoner. Det er også grunnlaget for integrerte operasjoner.

Problemet er at vi fremdeles ikke har det ultimatie automasjonssystemet. Grunnen er at mennesket i automatiseringslsøyfen er ustabilt, upålitelig og uforutsigbar. Ved å utelate mennesket i automatiseringsloopen har det lenge vært meningen at vi skal unngå alle «problemene». Løsningen er derimot å omdefinere menneskets rolle i automatiseringssystemet ved å lage et system bestående av menneske, teknologi og organisasjon.

Automatiseringssystemet vil da bli en lagspiller i stedet for et eksternt system. Det kalles «cognitive systems engineering». Konklusjonen er at mennesket er en naturlig del av systemet.