Bærekraftig næringsliv

Bedriftene kunne spare inntil 6,5 millioner kroner i året ved å redusere forbruket av olje og vann. Dette er store beløp i et land der en arbeider tjener under tusen kroner måneden, hvor vann er mangelvare og halvparten av statens inntekter går med til å betale for oljeimporten. I tillegg til de tiltak som øyeblikkelig kunne iverksettes, er det kommet opp en rekke forslag til investeringer som kan gjøres for å oppnå ytterligere prosessmessige forbedringer. Disse investeringsforslagene kan tas med i et parallelt prosjekt i regi av FNs miljøprogram UNEP. Bedriftene skal trenes i å fremsette investeringsforslag for å få lån. Det er allerede identifisert seks–syv prosjekter som er så vidt økonomisk lønnsomme at det burde være mulig å lånefinansiere disse i lokale banker.

Oppsiktsvekkende

Dette er noen eksempler på de oppsiktsvekkende resultatene som er oppnådd i to av de deltakende bedriftene :

(Tanzania-China Friendship Textile Co i Dar Es Salaam:

• Redusert vannforbruk med 11 000 m3/mnd, besparelse ca. 100.000 kr/mnd

• Redusert dampforbruk med 55 prosent, besparelse ca. 10.000 kr/mnd

• Redusert avfall fra produksjonen med ca. 8 prosent, besparelse ca. 150.000 kr/mnd

(A to Z Textile Mills Ltd, Arusha:

• Reduksjon i avfall fra produksjon, besparelse inntil 200.000 kr/mnd

• Endret rutiner for farging av tøy med mer rasjonell utnyttelse av damp. Dette har redusert forbruket av fyringsolje med 65 prosent, besparelse ca. 80.000 kr/mnd

• Rasjonell pakking av ferdige produkter har halvert emballasjekostnadene

• Sekundære besparelser ved å halvere transportkostnadene for ferdige produkter

Små investeringer

Investeringsbehovet for alle disse tiltakene har vært minimale. I tillegg er det identifisert en rekke andre tiltak som raskt kan implementeres og gi ytterligere økonomiske besparelser i tillegg til miljøgevinst.

Arbeidsform

Idégenerering og forbedringsforslag må komme fra bedriftens egne ansatte. De må føle eierskap både til problemene og til løsningene. Arbeidsgrupper i bedriftene kom med forslag til forbedringer. Lokale rådgivere og folk fra industribedriftene har deltatt på faglige seminarer og diskutert forbedringstiltakene. For mange var dette en ny arbeidsform, men resultatet har i de fleste bedrifter vært svært vellykket.

Selve forbedringsprosessen, hvordan deltakerene starter arbeidet med kontinuerlige forbedringer i egen bedrift, ble viet spesiell oppmerksomhet. I tillegg var enkelte fagområder på forhånd utpekt som spesielt interessante: Investeringsanalyse, arbeidsmiljø og sikkerhet, utslipp til ytre miljø og energiøkonomisering.

Industrienes rammevilkår

Tanzania er inne i en periode med omfattende privatisering av industribedrifter. Dette har medført økte krav til inntjening og effektivisering. Hjemmemarkedet for industriprodukter er preget av stor befolkningsvekst med liten kjøpekraft.

En stor del av landets industrielle energibehov blir dekket gjennom import av olje (900 000 tonn pr. år), som legger beslag på halvparten av landets valutainntekter. Energikostnadene pr. enhet er på samme nivå som i Norge, mens lønnsnivå og kjøpekraft er en brøkdel av dette. Energiøkonomisering er følgelig et anliggende ikke bare for de enkelte bedrifter, men for hele samfunnet.

Det er stor variasjon mellom bedriftene i tilstanden til produksjonsutstyr og arbeidsmiljø. Enkelte bedrifter er forholdsvis moderne etter norsk målestokk, men ved de fleste bedriftene bærer forholdene preg av manglende investeringer og dårlig vedlikehold. I tillegg går mange produksjonsanlegg med liten kapasitetsutnyttelse på grunn av sviktende råvaretilgang og marked.

Bankenes utlånsrente ligger på 25 prosent, som gjør lånefinansiering av nyinvesteringer vanskelig. I en slik situasjon, med høye investeringskostnader og liten kjøpekraft i markedet, er det spesielt viktig å først finne frem til forbedringstiltak med lavt investeringsbehov og kort tilbakebetalingstid.

Forbedringsarbeidet

De nye kravene til kostnadsbevisshet bryter med tradisjonell tenking ved flere bedrifter: De har tidligere skilt strengt mellom løpende utgifter og investeringer. Med statlig eierskap har dårlig utnyttelse av råvarer, energi og andre ressurser i liten grad blitt definert som en kostnad. Bedriftene har betalt store summer for ressurser de ikke har utnyttet og mistet økonomisk evne til å foreta nødvendige investeringer. Ved å etablere materialballanser har det vært mulig å kartlegge de faktiske kostnadene ved ressurssløsingen.

Arbeidsgruppene prioriterte tiltakene etter investeringsbehov. Tiltak som ikke krever investeringer har blitt gjennomført med en gang. Investeringer med tilbakebetalingstid på 2–3 måneder har gjerne vært finansiert over driftsbudsjettet.

I bedriftene som har deltatt i prosjektet, lever forhåpentligvis forbedringsprosessene videre etter prosjektets formelle avslutning. De gode resultatene som allerede er oppnådd, burde gjøre dette ønskelig sett fra bedriftenes side. Nye bedrifter vil rekrutteres til en ny runde.

Det norske bidraget skal trappes ned og programmet videreføres av landets egne rådgivere. Dette vil være et viktig bidrag til utviklingen av et økonomisk og økologisk bærekraftig næringsliv i et land som, alle tidligere utviklingsprogrammer til tross, fremdeles er et av verdens fattigste.