NETTARKIV

Verdens eldste og Norges største

Nils Chr. TømmeraasNils Chr. TømmeraasNils Chr. Tømmeraas
23. apr. 2004 - 18:42

Den polytekniske Forening i Christiania, PF, var bare ett år gammel og hadde 70 medlemmer, da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polytekniske tidsskrift. Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og "alle som interesserer seg for tidsskriftets formål".

Tidsskriftet ble til på dugnad. Det hadde ingen heltidsansatt redaktør, men en redaksjonskomité. Medlemmene skrev selv artikler og klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring .

Forsvarsfolk

Redaksjonskomiteen brukte pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker Anton Rosing, den aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk , men også de etablerte bedriftslederne Peter S. Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted, og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted, samt generalstabsoffiseren, oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det hær- og marineoffiserene som var våre ingeniører og arkitekter. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som kommuneingeniører, byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri. Først på 1800-tallet kom det sivil tekniske utdannelse i Europa. Den polytekniske Læreanstalt i København ble opprettet i 1825. I Norge fikk vi sivil ingeniørutdannelse først i 1872.

Splittelse og samarbeid

Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden. Da de ikke fikk gjennomslag, brøt ingeniør og arkitekt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer av PF i 1874 ut og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men en etter hvert slagkraftig interesseorganisasjon.

NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1887 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift "Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening" må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.

Fra PT til TU

PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor inngikk de i 1883 en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles drift. Avtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om "de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser", og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. Norsk Teknisk Tidsskrift skulle komme hver annen måned og "bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land"

Den 13. april i 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. "Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn ", heter det "vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv. "

Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger. Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen.

Hva skrev TU om?

Da det første nummeret av Polyteknisk tidsskrift kom ut, den 11. april i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.

I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet med norsk historie, norske forfattere, norske komponister og norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.

Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske senteret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en råstoffleverandør av fisk, trelast, malmer og is.

I løpet av 1800-tallet vokste Christiania fra å være en sovende provinsby til å bli en moderne industriby og administrasjonssenter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17.000 til 250.000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge knyttes sammen

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Fra 1827 sikret statens postdampskip regelmessig forbindelse til København, og etter hvert ble hele norskekysten knyttet sammen i et ett post- og passasjernett . Postruten nådde frem til Vardø i 1853.

Hovedbanen, jernbanen fra Christiania til Eidsvoll, ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging. Telegrafen kom sammen med jernbanen, og i 1872 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.

Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler, fyrleder og havner bandt Norge sammen og åpnet lukkede samfunn. Telegrafen, 1800-tallets internett, brakte nyheter fra hele verden til Norge på sekunder.

Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinene ny frihet. Nå var man ikke lenger bundet av tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.

På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 19. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til BygdeNorge.

Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.

Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og utviklingen ble behørig omtalt og diskutert i bladets spalter.

Første redaktør

I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Tiårsperioden 1897-1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité som konkluderte med at: " .. måtte redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem".

Overskudd - for en stund

Like før første verdenskrig kunne regnskapet for første gang i TUs 60-årige historie gjøres opp med overskudd.

Allerede i 1920 begynte imidlertid nedgangstidene. Annonseinntektene sviktet, mens trykkekostnader, klisjeutgifter, lønns- og honorarkrav forsatte å øke. For redaksjonen var det ikke annet å gjøre enn på ny å appellere til den samlede ingeniørstand og alle tekniske interesserte om å slutte opp om bladet, annonsere og arbeide for bladets utbredelse.

Siden har TUs og senere IFAS' økonomi vekslet. Noen (få) år har vært gode, men det har vært mange vanskelige perioder, hvor det har vært nødvendig med nedbemanning og kostnadsreduksjon. Eierne har imidlertid sørget for at TU har overlevd, og at bladet har utviklet seg til et moderne fagblad og blitt Norges ledende tidsskrift innen teknologi.

Under tysk styre - nesten

Den 18. juni 1941 ble Øyvin Lange satt inn som nazistisk kommisjonær for Den Norske Ingeniørforening, og NIFs representanter i Bladstyret ble skiftet ut. PF trakk da tilbake sine representanter, og meddelte at foreningen ikke ønsket å ha noe med bladets redaksjon og drift å gjøre. Redaktør Arne Solem ble bedt om å ta diktat i forbindelse med en redegjørelse for situasjonen på lederplass. Solem valgte å fratre sin stilling, og kom først tilbake i 1945.

Øyvin Lange ble satt inn som kommisær også for TU, men ble oppsagt bare etter få måneder. Solems redaksjonssekretær Ludvig Ekloe ble anmodet om å overta som redaktør, men avslo. Da Lange forlot redaktørstillingen, fikk Ekloe og resten av redaksjonen arbeide i relativ ro under resten av okkupasjonstiden. Det ble ikke opprettet noe nytt styre, og "Utgitt av Den Norske Ingeniørforening og Den Polytekniske Forening" ble sløyfet fra bladets tittelside. TU var slunken i okkupasjonsårene, ikke bare på grunn av vansker med stofftilgang, men også på grunn av papirrasjonering. Enkelte nummer hadde bare fire tekstsider på dårligste sort papir.

Tiden fra 1945 til midten av 1960-årene var preget av gjenreisning og industribygging. TU brakte fyldige reportasjer om byggingen av Norsk Jernverk og de andre store industriprosjektene.

Spesialtidsskriftene

Det første spesialtidsskriftet kom i 1914. Det var Tidsskrift for Bergvæsen, som i 1921 ble dette slått sammen med Tidsskrift for Kjemi til Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen. I 1940 ble bladet også utvidet til å omfatte metallurgi: Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi. Utgiverretten lå hos Norske Bergingeniørers Forening, Norsk Bergindustriforening, Norsk Kjemisk selskap og Norsk Metallurgisk Selskap

Det neste spesialtidsskriftet kom i 1923, da det ble det inngått avtale om å overta utgivelsen av Meddelelser fra Veidirektoratet. Navnet ble i 1952 endret til Norsk Vegtidsskrift. Veidirektoratet overtok senere utgivelsen igjen.

Teknisk Ukeblad etablerte i 1953 bladet BYGG, Tidsskrift for husbygging . I 1967 overtok TU utgivelsen av Norsk Elektroteknisk Tidsskrift, ETT.

Ingeniørforlaget etableres

I mai 1967 ble det foreslått å samarbeide med Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, NITO, fordi deres tidsskrift Teknikk dekket de samme fagområder som TU. Kanskje var det nok med et felles blad og ett forlag?

Forhandlingene førte frem, og i 1967 inngikk partene en avtale om å lage et felles forlag: Ingeniørforlaget AS, IFAS. I tillegg til de tre hovedaksjonærene, NIF, NITO og PF, gikk eierne av utgiverretten til spesialtidsskriftene inn som minoritetsaksjonærer.

Avtalen betød en dobling av opplag, omsetning og antall ansatte. Opplaget for TU steg fra 12.000 til 25.000.

Fembladsplanen var et bærende element i IFAS. Den besto i bladene TU, BYGG, KJEMI, ELEKTRO og et nyopprettet tidsskriftet , MASKIN. Redaktørene for spesialtidsskriftene skulle samtidig være fagredaktører i TU. Dermed ville man sikre faglig dekning i bredde gjennom TU og i dybde gjennom spesialtidsskriftene. Erik Bjore, tidligere generalsekretær i NITO og administrerende direktør i IFAS sa det slik:

" Dette var også grunnlaget for den store ambisjon man hadde om å arbeide for en sterk nasjonal presse som kunne være talerør for de teknologiske miljøer, og dekke eierforeningenes behov for skriftlig informasjon og debatt. Til eiermiljøene skulle forlaget formidle viten om ny teknologi, og som talerør for de teknologiske miljøer skulle forlaget og forlagets tidsskrifter ivareta et utvidet samfunns- og informasjonsansvar. En formidabel oppgave!"

Samarbeidet " gjorde at de teknologiske miljøene kom i bedre inngrep med hverandre , og det ble gradvis økende forståelse for samarbeidets betydning for foreningenes interessearbeid".

President og generalsekretær i NITO og Tekna samt generalsekretæren for PF er vanligvis medlemmer av styret for IFAS. Eierne deltar dermed meget aktivt i styringen av forlagets virksomhet, samtidig som styremøtene blir et regelmessig møteforum.

På armlengdes avstand

Opprettelsen av IFAS betød at det nå var kommet et aksjeselskap mellom eierne av utgiverrettighetene og bladutgivelsen.

Forlaget fikk en tung start, og måtte allerede i 1971 foreta oppsigelser. 1973-1978 var år med gode annonseinntekter. Optimismen vokste, og det ble satset på nye tidsskrifter: Norsk Oljerevy i 1973 (solgt i 1982) , Våre Veger i 1974 (på kontrakt med Norsk Vegteknisk Forening), Datatid i 1978 (solgt i 1983). På et meste hadde forlaget syv tidsskrifter, og det var opprettet en egen avdeling for bokproduksjon og en egen avdeling for klargjøring for trykk. IFAS hadde på det meste 105 ansatte.

I 1980 ble annonsemarkedet vanskeligere, og forlaget måtte gå til nedskjæringer. I 1983 ble Bokavdelingen nedlagt.

Lønnsomheten for spesialtidsskriftene var dårlig. For å beskytte forlaget ble det i 1985 opprettet et nytt forlag: Næringsaktuelt A/S, og forlagets spesialtidsskrifter, med unntak av ELEKTRO, ble overført hit. Dette forlaget gikk konkurs i 1988.

Spareprogram og bedring i annonsemarkedet gjorde at bidraget eierne betalte IFAS per medlem, kunne trappes ned gjennom 1990-årene. Forlaget gikk nå med overskudd og kunne dele ut utbytte til eierne.

Redaktørplakaten gjelder

TU var opprinnelig medlemsblad for NIF og PF, på samme måte som Teknikk var medlemsblad for NITO. En del av avtalen om IFAS var at de to ingeniørforeningene skulle ha to sider i TU i hvert nummer, med stoff som var laget og redigert av foreningene selv. Samtidig opprettet imidlertid NIF sitt eget medlemsblad Sivilingeniøren, nå magasinet Tekna , og NITO laget medlemsbladet NITO-Refleks. Etter hvert som begge foreninger rendyrket sin rolle sin interesseorganisasjon, ble sidene i TU uhensiktsmessige og tatt bort. Senere har representantskapene i NIF og NITO vedtatt at TU ikke lenger er medlemsblad, men foreningsblad.

Redaksjonen i TU har imidlertid alltid vært uavhengig av eierne, og bladets redaktør har den frihet Redaktørplakaten gir.

Ett av målene da IFAS ble opprettet, var å fornye TU. Bladet skulle få ny og moderne layout og bli mer leseverdig enn det trauste ingeniørbladet med to spalter på siden. Sammenligner man et TU fra 1960-årene med dagenes utgave, ser man hvor dramatisk fornyelsen har vært, både i billedbruk og i redigering. Bilder, overskifter, bruk av faktabokser og streng redigering gjør at TU fanger leserens oppmerksomhet, og leserundersøkelser bekrefter at innholdet virkelig blir lest. Undersøkelsene viser at TU har 231.000 lesere. Med et opplag på 92.000 betyr det at hvert eksemplar i gjennomsnitt har to og en halv lesere. Hver leser ser i gjennomsnitt på 60 sider og bruker 34 minutter på bladet.

Internett utfordrer

På slutten av 1990-tallet var det skyhøye forventninger til Internett. Fremtiden lå alene på Nettet. Det trykte ord var på vei til historiens skraphaug.

IFAS satset tidlig på å være til stede på Internett. Allerede i 1995 kom de første nettsidene på plass, men skulle satsing bli virkelig stor? Styret var delt i synet, og opprettet derfor opprette et nytt selskap, Teknologiportalen, for å skjerme virksomheten i resten av forlaget.

Både NIF og PF laget sine egne nettsider samtidig med lansering av TU på nett, NITO noe senere. Erfaringene viste snart at felles inngangsside, en felles nettportal, ikke var veien å gå. Det var derfor ikke grunnlag for storsatsing, selv om det var helt tydelig at egne nettsider var tvingende nødvendig både for eierne og for IFAS. Teknologiportalen ble derfor innfusjonert i IFAS i 2003.

Nettsidene: www.tu.no, www.nito.no, www.polyteknisk.no og www.tekna.no. står i dag som helt sentrale informasjonskanaler, både for forlaget og for eierforeningene. Stadig mer av kontakten med lesere og medlemmer skjer elektronisk.

Alle mediebedrifter er i dag avhengige av Internett. TU var tidlig ut og har skaffet seg en sikker plattform. I 2003 fikk TUs nettsider sølvmedalje i konkurranse med norske aviser og ukeblader.

I TU er det nå en felles redaksjon som leverer stoff til både papirutgaven og nettsidene. Internett gir plass til bilder, til lange artikler, til hypertekstkoblinger til annet stoff på nettet, adgang til historisk materiale og samtidig en mulighet til kjappe nyheter.

Likevel er det papirutgaven som har størst interesse blant leserne. Undersøkelser viser at lesertallet holder seg høyt, selv om antall oppslag på nettsidene stadig øker. Det er plass til både papir og nett, og det ser ut til at det er en synergieffekt, både i redaksjonen, hos leserne og hos annonsørene.

Teknisk Ukeblad

Det eldste og overlegent største polytekniske tidsskrift i Norge og sannsynligvis det eldste i verden.

Første nummer kom 11. april i 1854 under navnet Polyteknisk Tidsskrift, utgitt av Polyteknisk Forening. Bladet hadde da 470 abonnenter.

"Uvidenhed"

Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren, Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.

Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.

Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.

Redaksjonskomiteen i forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1

Opplagsutvikling

TU hadde i 1883 et opplag på 1300. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

Da Ingeniørforlaget AS (IFAS) ble opprettet i 1968, hadde NIF ca 9000 medlemmer og PF ca 3000, mens NITO hadde ca 10.000. I 1988 hadde medlemstallet i NIF steget til 20.000 medlemmer og er nå doblet til 40.000.

NITO hadde 35.000 medlemmer i 1986 og har nå 50.000, mens PF har snaut 5.000.

TUs opplag er i dag 93.000 med 230.000 lesere.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.