Atombombe på avveier?

Kjernvåpen kan man lage av dertil egnet uran, hydrogen eller plutonium. Det fremgår av bakgrunnsstoff bl.a. fra IAEA (International Atomic Energy Agency).

Men de egnede variantene av disse stoffene er enten vanskelige å komme over, eller også er selve bombebyggingen nærmest umulig å få til for ikke-eksperter.

En uranbasert bombe (fisjonsbombe) bygges for eksempel av et fisjonerbart uran, en variant som lett lar seg spalte mens den avgir store mengder energi.

Først skal du altså ha tak i stoffet, deretter skal du klare å bygge en bombe. I prinsipp er det enkelt: Fissile stoffer starter en kjernereaksjon helt av seg selv, når massen stiger forbi et minimumsnivå, også kalt kritisk masse.

For helt rent Uran 233 er denne massen 7,5 kilo, for U235 23 kilo og for plutonium type Pu239 5,6 kilo. F.ø. tilsvarer frigjort energimengde pr. kilo bombemateriale (uran eller plutonium) teoretisk omkring 90 000 000 000 000 joule, rundt 265 GWh. Sprengkraften tilsvarer omtrent 20 000 tonn TNT. Men dette er teori. I virkeligheten vil ikke mer enn maks ti prosent av stoffet detonere.

Skal du bygge en lett og elegant atombombe trenger du altså minst 7-8 kilo Uran233. Enda mer elegant blir en bombe av 5,6 kilo Pu239, klodens giftigste stoff (gir raskt brutal leukemi).

Verdens første fisjonsbombe brukt som våpen detonerte over Hiroshima. Den inneholdt 60 kilo men mindre enn en kilo ble spaltet. Bomben var med andre ord temmelig primitiv. Likevel ble det meste av bykjernen ødelagt og titusener av mennesker omkom spontant eller med årene.

Fusjonsvåpnene kalles også termonukleære våpen. De baseres på hydrogen-isotoper. Virkemåten er at en fisjonsbombe inne i fusjonsbomben antenner hydrogen 2H og 3H (deuterium og tritium) slik at sammensmeltingen gir helium 4He under utvikling av en enorm forbrenning.

Fisjonsbomben trengs for å skape antenningstemperaturen, som ligger på ca. 50 millioner grader celsius. Det er enda mindre sannsynlig at terrorister klarer å lage fusjonsvåpen enn fisjonsvåpen. Dette fordi kunnskaper om fremstillingen og selve råvaretilgangen er meget sterkt begrenset.

Spørsmålet blir derfor: Kan terrorister lage en fisjonsbombe? Svaret er ja. Men da må de ha tilgang til våpengrad uran eller plutonium. Rent uran U233 eller U235 er komplisert å rense ut fra naturlig forekommende uran. Denne fissile isotopen U235 finnes i en mengde av 0,7 prosent i naturlig forekommende metall. Resten er U238. Skal man ha tak i våpengrad uran - eller for den saks skyld plutonium (som fås ved nøytronbestråling av U238) - må man stjele det.

Årsaken er produksjonsteknikken: Man bruker enten gassdiffusjon eller teoretisk sett svært kraftige sentrifuger i store antall, når man trekker ut U235 fra resten av uranet. For hvert atom U235 finnes det 140 atomer av U238, i naturlig uranmetall.

Om man ad omveier har fått tak i våpengrad uran eller hypergiftig plutonium, skal man altså lage en bombe. Heller ikke det er noe for amatører. Du må være godt trent atomfysiker for å få det til uten å ta livet av deg selv og alle rundt deg. Det enkleste er derfor å stjele bombene. Det er ifølge IAEA ikke meldt om tyveri av bomber. Det man vet er at en god del plutonium er " på fri fot". Teoretisk er det altså mulig at noen kan klare å snekre sammen en plutoniumbombe. Sannsynligheten hevdes å være svært liten, men faren er der.

Hovedgrunnen til at det er livsfarlig å lage sin egen fisjonsbombe er at materialene er så følsomme. Det anses a være langt mer sannsynlig at du forgifter deg selv ved innpusting av plutoniumdamp eller utsetter deg for uranstråling, enn at du klarer å sette sammen en bombe.