ESAs avanserte, geostasjonære kommunikasjonssatellitt Artemis (Advanced Relay and Technology Mission) havnet i en for lav bane da Ariane 5 bærerakettens øvre trinn sviktet under oppskytingen i juli 2001. En stund var det fare for at satellitten til en verdi av ca. 840 millioner euro skulle gå tapt, men ved en iherdig innsats på bakken lyktes det å redde den.
Først ved å bruke kjemiske motorer for å få Artemis inn i en trygg parkeringsbane over det øvre Van Allen strålingsbeltet, deretter ved en kreativ anvendelse av ionmotorene for å heve banen fra 31 000 km til de nødvendige nesten 36 000 km. Men den siste etappen tok tid - ionmotorene overtok i februar 2002, og banehøyden ble økt gjennomsnittlig bare 15 km per dag. Effekten av motorene kan da også best sammenlignes med bruken av små påhengsmotorer på et stort fartøy til sjøs. I siste fase ble de kjemiske motorene benyttet igjen tre ganger for å justere satellittens hastighet slik at den ble synkron med jordrotasjonen ved 21,5 grader øst.
Erik Tandberg
