(Bilde: Anders J. Steensen)
Kjell Arne Oppebøen (Bilde: Anders J. Steensen)

Advarer mot statsoljeselskap

I lys av erfaringene fra Mexico, hvor Kjell Arne Oppebøen fulgte det statskontrollerte Pemex på nært hold, advarer han politikere mot at StatoilHydro dras ytterligere i retning av et statsselskap

– Norsk oljepolitikk har vært særdeles vellykket. Selv om den norske staten har alle eierrettighetene til oljen, og også sitter med to statseide oljeselskaper, har måten vi har utviklet sokkelen på ved å tillate internasjonale oljeselskaper plass, vært svært vellykket. Disse selskapene utfordrer både når det gjelder teknologi og krav til risikoreduksjoner der hvor de deltar. En monopolisering med et statsoljeselskap som dominerer kan hindre verdiskapingen, sier Oppebøen.



Etterspør kompetansen

Gjennom konsesjonstildelingene på 1980-tallet fikk de tre norske oljemiljøene Saga Petroleum, Statoil og Norsk Hydro pluss SDØE (Statens direkte økonomiske eierandeler – i dag Petoro) en stor del av rettighetene til å lete etter og utvinne petroleum i de blokkene som nå er våre største bidragsytere til produksjonen av olje og gass.

Utfordringen er at disse fire oljeselskapene er redusert til to selskaper, StatoilHydro og Petoro.

– Jeg setter et spørsmålstegn ved om Petoro og Oljedirektoratet i dag har ressurser nok til å utfordre StatoilHydro når de foreslår tekniske løsninger for utviklingen av norske felt, enten det er utbyggingsløsninger, eller innsats for økt oljeutvinning. Jeg har stor respekt for Oljedirektoratet, som var meget viktige i utbyggingsfasen på sokkelen, men i dagens opphetede arbeidsmarked spør jeg meg selv om de klarer å rekruttere de beste, noe vi er avhengige av for å utfordre StatoilHydro. Og Petoro er jo kun et statlig instrument hvor departementet bestemmer hvilke ressurser selskapet trenger.



Mangel på konkurranse sløver

Oppebøen, som tok sluttpakken som ble tilbudt ansatte over 58 år, har sittet i en høringsgruppe ved det anerkjente James Baker III Institute for Public Policy, Rice University, under utarbeidelse av rapporten The Role of National Oil Companies in International Energy Markets, eller på norsk – De nasjonale oljeselskapenes betydning i det internasjonale energimarkedet.

Rapporten viser gjennomgående at nasjonale oljeselskaper har lavere inntekter per ansatt, enn private oljeselskaper.

– Årsaken til det er mangelen på konkurranse. De utfordres ikke, og fortsetter i samme spor. For eksempel hadde et selskap som ExxonMobil 50 prosent høyere omsetning i 2006 per ansatt enn daværende Statoil, forteller Oppebøen.



Behov for de beste

Han mener at StatoilHydro likevel ikke kan klassifiseres som et statsoljeselskap, selv om det er en statseid bedrift.

– Den norske modellen hvor selskapet styres uavhengig av den til enhver tid sittende regjering, gir selskapet handlingsrom. Men med dagens konsentrasjon av eiermakt, hvor de kontrollerer store mengder av sokkelen, er det grunn til å frykte at de ikke vil bruke sine beste ressurser på sokkelen, men bruke dem internasjonalt, hvor StatoilHydro må hente sine framtidige ressurser og reserver.

– Vi trenger de beste folkene her for å omdanne alle tilgjengelige ressurser på norsk sokkel til utvinnbare reserver. Nye løsninger og utvinningsmetoder som gir lønnsomhet må utvikles. Derfor må sokkelen fortsatt være attraktiv også for de store selskapene. Mulighetene må være så gode at de setter sine beste folk inn på å løse oppgavene.



De store selskapene må med

– I de siste konsesjonsrundene har flere av de største selskapene internasjonalt ikke meldt sin interesse. Hva betyr det for norsk sokkel?

– Vi har behov for at det norske oljemiljøet utfordres av de store internasjonale oljeselskapene. De tør å stille kritiske spørsmål. Et partnerskap med de største og mest lønnsomme internasjonale uavhengige oljeselskapene er viktig for å sikre lønnsomme prosjekter. Selv om vi er flinke, må vi påse at det sitter folk i partnerskapet som våger å si imot operatørene for å finne de aller beste løsningene.



Brukes som lommeboka

– En annen årsak til at statlige oljeselskaper gjør det dårlig, er en ren politisk styring. Ledelsen skiftes ut etter den til enhver tid sittende regjerings forgodtbefinnende, og finansministeren bruker det som sin reserve av kontanter. Det betyr at enhver investering i produksjonsforbedringer, må konkurrere om penger til en nye skole, helsevesen eller forsvar. Beslutningsprosessene blir veldig byråkratiske og tar lang tid. Skrekkeksemplet er meksikanske Pemex, som sitter på enorme ressurser, men som politisk ikke får anledning til å frigjøre seg fra regjeringsapparatet. Dermed blir store olje- og gassressurser værende igjen i bakken, uten at det kommer markedet eller Mexico til gode.

– Pemex har heller ikke fått anledning til å investere i egne raffinerier og dra nytte av den oljen de produserer internt. Et av verdens mest oljerike land eksporterer derfor store deler av sin olje, men må samtidig importere bensin, diesel og gass.



Leverandørindustrien er sentral

Fordi oljerikdommen har vært et finansielt instrument, har heller ikke Mexico bygget opp en lokal leverandørindustri som tør å utfordre når det gjelder utvinning av olje og gass.

– Det har vi klart i Norge takket være en fornuftig oljepolitikk helt tilbake til 1960-tallet da Finn Lied mente at vi måtte få noe mer ut av oljen enn bare penger. Vi måtte få en internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri. Det har vi klart. Norsk leverandørindustri er ledende innen seismikk, boring, logistikk og undervannsteknologi. Vi har en leverandørindustri som utfordrer oljeselskapene med innovative løsninger. Her har norske politikere og samfunnet fått til en utvikling vi har all grunn til å være stolte av, mener Oppebøen.