Harald Røstvik, professor i arkitektur. Privat foto (Bilde: Privat)
Dette nullhuset er satt opp i samarbeid med forskningssenteret ZEB utenfor Gløshaugen Campus på NTNU. Foto: Sintef (Bilde: Sintef)

Isolasjon i bygg

«Å bygge 50 cm tykke vegger er altfor ressurskrevende i mesteparten av Norge»

Vi må finne smidigere måter å holde bygg varme på, skriver Harald Røstvik.

Av Harald Røstvik, professor i arkitektur BAS og professor II i urbanisme spec bærekraft UiS

Sintef Byggforsk ved forskningsleder Eyvind Fredriksen svarte 19. november på mitt innlegg om tykke vegger og klimaendringer, hvor jeg skrev at trenden blant arkitekter er at det går mot 50 cm vegger og tak. Tidsskriftene er full av disse. Det er «in». Ressursbruken og arealbehovet er enormt. Men er det klokt?

Fredriksen har rett i at jeg har arbeidet med disse utfordringene siden sent på 70-tallet, og vært en pådriver for energiøkonomisering og økt bruk av ny fornybar energi. Det gjør jeg fremdeles, og jeg er involvert i prosjekter i mange land.

Det er jo derfor jeg spør om det har gått for langt – om ressursbruken for å fremstille tykke vegger er en selvmotsigelse når klimaet jo blir varmere?

Grunn til bekymring?

Jeg tegnet Europas første moderne nær nullenergibygg ved «Bygg for Fremtiden» i Stavanger i 1988. Siden den gang har jeg spådd solprisfall og sett et fall til en hundredel. Jeg var også den ene av to deltakende norske miljøer i det femårige IEA SHCP prosjektet «Net Zero Energy Solar Buildings» fra 2008 til 2013. Det andre miljøet var Sintef.

Så jeg er selvfølgelig klar over det ZEB-arbeidet som foregår i Trondheim og at hele «Trondheimsmiljøet» (og Sintefs Oslo-kontor) samt utvalgte deler av byggebransjen, inklusive store isolasjonsprodusenter, er med i 300-millioners forskningssenteret ZEB sitt prosjekt. Men hvilken ny kunnskap de vil komme opp med som er relevant, gjenstår å se.

Dersom prosjektet handler om konserverende spørsmål, mens verden forandrer seg raskt, bør det bekymre alle involverte.

Mitt enkle spørsmål ville ikke Fredriksen forholde seg til – nemlig forholdet mellom klimaendringer (varmere vær) og økt isolasjon. Han mener at min argumentasjon omkring dette er «underlig». Men er den det?

FNs klimasekretariat meldte forut for COP21 i Paris i desember i fjor at de innmeldte klimakuttene ikke er nok til å holde temperaturstigningen under to grader (temperaturøkning 1850-2100). Økningen er allerede 1 grad C, og den ser ut til å øke ytterligere med 1,7 grader C, til 2,7 grader C.

Umulig å hindre

Å hindre dette er nå nærmest en illusjon. Flere klimaforskere mener at man faktisk må fjerne allerede utsendte drivhusgasser fra atmosfæren for å hindre dette. Avtalen i Paris er for øvrig ikke juridisk bindende. Den er i stedet full av «oppfordringer» og bruker ord som «kan» og ikke «skal».

At den av noen i verdens største reiseklubb – miljøvernorganisasjoner, politikere og klimaeksperter – er fremstilt som en suksess, er en gåte.

Dette betyr i praksis at Sør-Norges klima i 2100 kan tilsvare klimaet syd for Zurich. Dette kan man ikke bare avfeie. Like lite som man kan avfeie at øystaten Maldivene vil kunne forsvinne ved en temperaturøkning på så lite som 1,5 grader C. Vi står overfor en varslet krise, og den vil få store konsekvenser for måten vi bygger på.

Fredriksen har rett i at det fremdeles vil være oppvarmingsbehov i Norge, men avfeier bastant de visjoner jeg skisserte, blant annet at solstrøm og andre nye fornybare energikilder vil bli stadig rimeligere, og at elnettet vil bli oppdatert og smartere.

Hvis ren energi blir rimelig og lett tilgjengelig, trenger vi jo ikke spare på den i kuldeperioder. Vi sparer nå fordi det er mye skitten energi i omløp. Smekrere isolasjonsmetoder vil også bli konkurransedyktige.

Må finne nye metoder

Min hypotese er altså at å bygge opptil 50 cm tykke vegger er altfor ressurskrevende i mesteparten av Norge. Det kan ikke forsvares sett i et livsløpsperspektiv. Vi må finne smidigere måter å holde bygg varme på, og ikke bruke for mye FoU-kapasitet i «FatWall-blindsporet».

Fredriksen gir inntrykk av å trekke konklusjoner ut fra beregninger av dagens energikostnad og -type. Han avdekker en tilsynelatende sementert forståelse for dynamikken innen energifeltet. Det blir derfor en helt feil diskusjon, fordi mitt debattinitiativ var å se på de lange linjene frem mot årtusenskiftet. Bygg har jo en lang levetid. Det er synd at Fredriksen ikke responderer på dette initiativet, men primært diskuterer dagens situasjon.

Hvis klimaendringene er en realitet, må vi som fagfolk ta konsekvensene av dette, og ikke bygge våre antagelser på gammel kunnskap.

Mildværet dominerer

Vi vet riktignok ikke hva som for eksempel har forårsaket at Bergen ikke har hatt et eneste døgn med minusgrader (i snitt over 24 timer) siden 8. desember 2013 og frem til jeg skriver dette 3. januar 2016 – altså på over to år. Likevel bygger vi som om det er minusgrader året rundt. At slike perioder vil etterfølges av kortvarige kuldeperioder, er åpenbart, men det er fremdeles det stadig mildere været som dominerer endringene vi ser.

Vår bransje bør nå uten bindinger til etablerte sannheter, kunnskapsbaser og produkter, prioritere å fritt og åpent drøfte det som nå skjer med klimaet som en mulig realitet med store konsekvenser. Som komponisten John Taverner uttalte, dog i en helt annen sammenheng:

«It is important

that we remain

totally transparent,

totally vulnerable

and totally open.»